diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/PR-sticker.svg b/de_som_forsvinner_i_taaken/PR-sticker.svg new file mode 100644 index 0000000..0ac8563 --- /dev/null +++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/PR-sticker.svg @@ -0,0 +1,135 @@ + + + +jonasdaarke.nojonasdaarke.nojonasdaarke.no diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_06.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_06.md index a613b76..7045f97 100644 --- a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_06.md +++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_06.md @@ -48,9 +48,9 @@ Geir myste mot bildet. «Å, han der, ja,» sa han nesten umiddelbart. «Stille- Bussen begynte å rulle igjen, ut på sin faste runde rundt øya. -«Ikke så mye å fortelle, egentlig,» sa Geir og svingte elegant unna en postbil. «Han er en rutine. Går på ved Søndre Vei-stoppet, alltid på ettermiddagen. Drar inn til Sandvika. Kommer tilbake med en senere buss. Alltid alene. Alltid plettfritt kledd. Har aldri hørt ham si mer enn to ord. Betaler kontant. Aldri noe tull.» +«Ikke så mye å fortelle, egentlig,» sa Geir og svingte elegant unna en postbil. «Han er en rutine. Går på ved Vendla-stoppet, alltid på ettermiddagen. Drar inn til Sandvika. Kommer tilbake med en senere buss. Alltid alene. Alltid plettfritt kledd. Har aldri hørt ham si mer enn to ord. Aldri noe tull.» -«Søndre Vei,» gjentok jeg. Det lå sør på øya, ikke langt fra verken Aall-løypa eller Hvamodden. Alt hang sammen. «Virker han truende?» +Vendla,» gjentok jeg. Det lå sør på øya, ikke langt fra verken Aall-løypa eller Hvamodden. Alt hang sammen. «Virker han truende?» Geir lo en kort, humrende latter. «Truende? Nei, tvert imot. Han er så stille og anonym at du nesten glemmer at han er der. Men han har et intenst blikk. Det har jeg lagt merke til. Når han ser ut av vinduet, er det ikke som oss andre, som bare lar tankene fly. Han ser ut som han studerer ting. Husene, hagene, folkene som går forbi. Som om han kartlegger alt sammen.» @@ -58,7 +58,7 @@ Bussen svingte opp Vendla og kjørte inn på Søndre vei. Jeg så ut på de vels Jeg tenkte på Harald Holmen, slik vi nå hadde sett ham på video. Måten han plasserte varene på båndet. Måten han unngikk blikkontakt. Det var ikke bare en sjenert mann. Det var en mann med en jernhard kontroll. En mann som levde etter et sett med usynlige, rigide regler. Og Thea, med sin livlige, litt kaotiske væremåte, hadde på et eller annet vis brutt en av de reglene. -«Takk, Geir,» sa jeg da bussen nærmet seg Otto Blehrs vei-stoppet igjen. «Du har vært til stor hjelp.» +«Takk, Geir,» sa jeg da bussen nærmet seg Otto Blehrs vei, Kiwi-stoppet igjen. «Du har vært til stor hjelp.» «Bare hyggelig,» sa han. «Håper dere finner ut av… du vet. Forferdelig. Hele øya er i sjokk.» diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_15.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_15.md index 9632e62..f1b95a9 100644 --- a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_15.md +++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_15.md @@ -4,7 +4,7 @@ Det finnes en egen type stillhet som legger seg over et samfunn når en syndebuk Men for meg hadde den aldri føltes mer åpen. -Jeg parkerte bilen min et stykke ned i gaten fra Søndre vei 22, huset til Harald Holmen. Jeg trengte ikke å sjekke adressen. Huset skilte seg ut, ikke ved å være prangende, men ved sin absolutte, nesten aggressive, perfeksjon. Det var en enkel, moderne enebolig, malt i en diskret gråfarge. Men alt ved det var stringent. Gressplenen var så jevn og grønn at den så kunstig ut. Hekken var klippet i en knivskarp, geometrisk form. Og innkjørselen var ikke dekket av grus eller asfalt, men av et tykt lag med kritthvit, dekorativ singel. +Jeg parkerte bilen min et stykke ned i gaten fra Søndre vei 8, huset til Harald Holmen. Jeg trengte ikke å sjekke adressen. Huset skilte seg ut, ikke ved å være prangende, men ved sin absolutte, nesten aggressive, perfeksjon. Det var en enkel, moderne enebolig, malt i en diskret gråfarge. Men alt ved det var stringent. Gressplenen var så jevn og grønn at den så kunstig ut. Hekken var klippet i en knivskarp, geometrisk form. Og innkjørselen var ikke dekket av grus eller asfalt, men av et tykt lag med kritthvit, dekorativ singel. Den hvite steinen. diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_16.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_16.md index 5bcd0d2..718b3c5 100644 --- a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_16.md +++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_16.md @@ -4,9 +4,9 @@ Det er en grunn til at pensjonerte etterforskere sjelden vender tilbake til feltet. Det er ikke fordi de har mistet instinktene, men fordi de har mistet apparatet. De mangler den trygge, brummende motoren av politiressurser i ryggen: den unge betjenten som kan kjøre et navnesøk, teknikeren som kan analysere et fiber, juristen som kan skaffe en ransakingsordre. En pensjonert etterforsker alene er bare en mann med en teori. En gammel mann i en gammel bil, med for god tid og en gnagende følelse av at noe er fundamentalt galt. -Min nye arbeidsplass var førersetet i min Volvo 240. Min nye utsikt var frontruten, som rammet inn et utsnitt av Søndre vei. Min nye partner var en termos med altfor sterk, svart kaffe. DNB-tomten, parkeringsplassen for Brønnøya-farerne, hadde blitt mitt uoffisielle kontor. Plasseringen var en gave. Den lå strategisk til, på den andre siden av veien for Aall-løypa, og bare et par hundre meter fra Søndre vei 22. Herfra kunne jeg observere Harald Holmens hus uten å virke påtrengende. Jeg var bare en av mange som parkerte her for å gå tur. En del av landskapet. Akkurat slik Harald selv hadde vært. +Min nye arbeidsplass var førersetet i min Volvo 240. Min nye utsikt var frontruten, som rammet inn et utsnitt av Søndre vei. Min nye partner var en termos med altfor sterk, svart kaffe. DNB-tomten, parkeringsplassen for Brønnøya-farerne, hadde blitt mitt uoffisielle kontor. Plasseringen var en gave. Den lå strategisk til, på den andre siden av veien for Aall-løypa, og bare et par hundre meter fra Søndre vei 8. Herfra kunne jeg observere Harald Holmens hus uten å virke påtrengende. Jeg var bare en av mange som parkerte her for å gå tur. En del av landskapet. Akkurat slik Harald selv hadde vært. -De første dagene var en studie i tålmodighet, eller rettere sagt, en studie i ingenting. Harald Holmens liv var et urverk av forutsigbarhet. Presis klokken 07:15 hver morgen gikk han ut til postkassen sin i en slåbrok som var like grå og nøytral som huset hans. Klokken 09:30, iført en nystrøket skjorte og en pen ullfrakk, gikk han den korte veien til busstoppet ved Søndre vei og ble borte med den grønne 265-bussen. Han kom tilbake med 15:40-bussen, alltid med en liten handlepose fra Sandvika. Resten av dagen var han usynlig, skjult bak de lukkede gardinene. +De første dagene var en studie i tålmodighet, eller rettere sagt, en studie i ingenting. Harald Holmens liv var et urverk av forutsigbarhet. Presis klokken 07:15 hver morgen gikk han ut til postkassen sin i en slåbrok som var like grå og nøytral som huset hans. Klokken 09:30, iført en nystrøket skjorte og en pen ullfrakk, gikk han den korte veien til busstoppet ved Vendla og ble borte med 265-bussen. Han kom tilbake med 15:40-bussen, alltid med en liten handlepose fra Sandvika. Resten av dagen var han usynlig, skjult bak de lukkede gardinene. På lørdagen kom et avvik fra rutinen. Da jobbet han i hagen. Ikke som folk flest, med en slitt shorts og en skitten T-skjorte. Harald Holmen jobbet i hagen iført en ren, grå kjeledress og hansker. Hver bevegelse var økonomisk og presis. Han luket ikke, han *ekstraherte* ugress som en kirurg som fjerner en svulst. Han klippet ikke hekken, han *skulpturerte* den med en elektrisk saks, og stoppet med jevne mellomrom for å gå noen skritt tilbake og myse, som en kunstner som vurderer sitt verk. Han var ikke en hageeier. Han var en kurator for sitt eget, lille, perfekte rike. diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_22.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_22.md index aa23bca..a685dfb 100644 --- a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_22.md +++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_22.md @@ -4,13 +4,13 @@ Nederlaget hos Moberg etterlot en besk smak i munnen, men det tente også en ny, Planen var enkel, og nettopp derfor livsfarlig. Jeg skulle iscenesette et tilfeldig møte. -Dagen etter, presis klokken 09:25, sto jeg på busstoppet ved Søndre vei. Jeg var kledd i nøytrale turklær, med en liten ryggsekk over skulderen, som om jeg var en hvilken som helst pensjonist på vei til en forfriskende tur på Brønnøya eller fastlandet. Jeg hadde studert Haralds rutine lenge nok til å vite at han ville være her om få minutter for å ta 09:30-bussen. +Dagen etter, presis klokken 09:25, sto jeg på busstoppet ved Vendla. Jeg var kledd i nøytrale turklær, med en liten ryggsekk over skulderen, som om jeg var en hvilken som helst pensjonist på vei til en forfriskende tur på Brønnøya eller fastlandet. Jeg hadde studert Haralds rutine lenge nok til å vite at han ville være her om få minutter for å ta 09:30-bussen. Hjertet mitt hamret hardere enn det hadde gjort på flere år. Dette var ikke som å observere fra en trygg avstand. Dette var å gå frivillig inn i løvens hule. Jeg var ikke lenger jegeren. Jeg var agnet. Som et urverk kom han gående nedover veien. Den ranke holdningen, den mørke frakken, det uttrykksløse ansiktet. Han så meg, og jeg så et nesten umulig å spore, lite rykk i ansiktsmusklene hans. Et mikrosekunds anerkjennelse, før masken var på plass igjen. Han visste nøyaktig hvem jeg var. Hans vink fra hagen hadde bekreftet det. Men han lot ikke som noe. Han stilte seg et par meter fra meg på bussholdeplassen, så ut mot veien og ventet. -Den grønne 265-bussen kom svingende rundt svingen. Dørene åpnet seg med et hydraulisk sukk. Harald gikk på først, tappet kortet sitt, og fant seg et sete alene, midt i bussen. Jeg fulgte etter, betalte med kontanter for å virke mer tilfeldig, og satte meg på setet på tvers av midtgangen, ett hakk bak ham. Nært nok til å snakke, men ikke så nært at det virket påtrengende. +265-bussen kom kjørende rundt svingen og kjørte opp mot bussholdeplassen. Dørene åpnet seg med et hydraulisk sukk. Harald gikk på først, tappet kortet sitt, og fant seg et sete alene, midt i bussen. Jeg fulgte etter, betalte med kontanter for å virke mer tilfeldig, og satte meg på setet på tvers av midtgangen, ett hakk bak ham. Nært nok til å snakke, men ikke så nært at det virket påtrengende. Bussen begynte å rulle. Jeg kjente blikket hans i sidesynet, et kort, kalkulerende sveip, før han igjen fokuserte på veien foran seg. Stillheten mellom oss var elektrisk. For de andre passasjerene – en mor med en barnevogn, et par tenåringer med hodetelefoner, en eldre dame med en handletralle – var vi bare to anonyme menn. Men i vår lille boble pågikk en usynlig, intens duell. diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_23.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_23.md index d7df789..cac0cdc 100644 --- a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_23.md +++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_23.md @@ -1,6 +1,6 @@ ## Den andre skyggen -Møtet på den 265-bussen hadde etterlatt meg med en følelse av å ha blitt merket. Jeg var ikke lenger en anonym observatør. Jeg var blitt en navngitt trussel i Harald Holmens ellers så ordnede verden. Hans iskalde, filosofiske monolog om å «korrigere forstyrrelser» var ikke bare en tilståelse; det var en advarsel. Og jeg visste, med en instinktiv sikkerhet som kom fra tretti år med å jakte på rovdyr i menneskeham, at dette ikke var en mann som nøyde seg med å advare. +Møtet på 265-bussen hadde etterlatt meg med en følelse av å ha blitt merket. Jeg var ikke lenger en anonym observatør. Jeg var blitt en navngitt trussel i Harald Holmens ellers så ordnede verden. Hans iskalde, filosofiske monolog om å «korrigere forstyrrelser» var ikke bare en tilståelse; det var en advarsel. Og jeg visste, med en instinktiv sikkerhet som kom fra tretti år med å jakte på rovdyr i menneskeham, at dette ikke var en mann som nøyde seg med å advare. Jeg trakk meg tilbake. Ikke fra saken, men fra den direkte observasjonen. Å fortsette å sitte på DNB-tomten ville være tåpelig og provoserende. Spillet hadde flyttet seg fra feltet og opp på det strategiske planet. Jeg måtte finne ut hvem Harald Holmen var *før* han kom til Nesøya. Et menneske som ham oppstår ikke i et vakuum. Et slikt behov for kontroll, en slik forakt for menneskelig «støy», er et resultat av et liv levd på en spesiell måte. @@ -10,7 +10,7 @@ Mine gamle kontakter i Kripos var ikke lenger tilgjengelige for meg på en offis Morten sukket i den andre enden. «Du klarer aldri å gi deg, du Konrad. Greit, jeg skal kjøre et søk når jeg får tid. Men ikke forvent mirakler.» -Mens jeg ventet på Morten, startet jeg min egen, mer analoge graving. Jeg kjørte til Asker kommunes plan- og bygningsarkiv. Under påskudd av å være en historieinteressert nabo, fikk jeg tilgang til de gamle byggesakspapirene for Søndre vei 22. Der, i en gulnet mappe, fant jeg historien om huset. +Mens jeg ventet på Morten, startet jeg min egen, mer analoge graving. Jeg kjørte til Asker kommunes plan- og bygningsarkiv. Under påskudd av å være en historieinteressert nabo, fikk jeg tilgang til de gamle byggesakspapirene for Søndre vei 8. Der, i en gulnet mappe, fant jeg historien om huset. Harald Holmen hadde kjøpt tomten for femten år siden. Han hadde revet det gamle, sjarmerende trehuset som sto der, og bygget den kalde, sterile betongboksen han bodde i nå. Han hadde fungert som sin egen prosjektleder, og dokumentene var et vitnesbyrd om hans personlighet. Hver søknad var fylt ut med en presisjon som grenset til det absurde. Hver tegning var perfekt. Det var dusinvis av brev frem og tilbake mellom ham og kommunen, der han i et formelt, men ufravikelig språk, kranglet om millimeteravvik i reguleringsplanen og fargekoder på utvendig maling. diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_24.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_24.md index 5256de1..98119ef 100644 --- a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_24.md +++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_24.md @@ -24,7 +24,7 @@ Han lukket postkassen uten en lyd og trakk seg tilbake i mørket. Da Konrad kom ut neste morgen for å hente avisen, visste Harald at han kom til å finne den. Først ville han se den hvite steinen på parkeringsplassen, en forvirrende anomali. Så ville han åpne postkassen sin og finne rosen. Og da ville han forstå. Han ville forstå at skillet mellom observatør og observert var blitt visket ut. Han ville forstå at Harald Holmen ikke bare var en passiv mistenkt, men en aktiv motspiller som hadde flyttet spillet over på hans banehalvdel. -Tilbake i sitt eget hus, Søndre vei 22, satte Harald seg ved kjøkkenbordet med sin morgenkaffe. Han følte en kjølig, intellektuell tilfredsstillelse. Dette var et sjakkparti, og han hadde nettopp flyttet sin dronning og satt motstanderens konge i sjakk. Han visste at Konrad ikke kunne gå til politiet. Hva skulle han si? *«Noen har lagt en stein på en offentlig parkeringsplass og en død blomst i postkassen min?»* Moberg ville ha ledd av ham. +Tilbake i sitt eget hus, Søndre vei 8, satte Harald seg ved kjøkkenbordet med sin morgenkaffe. Han følte en kjølig, intellektuell tilfredsstillelse. Dette var et sjakkparti, og han hadde nettopp flyttet sin dronning og satt motstanderens konge i sjakk. Han visste at Konrad ikke kunne gå til politiet. Hva skulle han si? *«Noen har lagt en stein på en offentlig parkeringsplass og en død blomst i postkassen min?»* Moberg ville ha ledd av ham. Nei, meldingene var kun ment for Konrad. De var en privat kommunikasjon mellom de to eneste som forsto spillets regler. diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_29.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_29.md index 9e6946a..4fca08e 100644 --- a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_29.md +++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_29.md @@ -38,7 +38,7 @@ Han lyttet videre, og hvert ord var som en hammer som slo inn spikre i kisten ha *«Moberg kommer til å bli rasende,»* sa Helland. -*«La ham bli det,»* svarte Juul. *«Når han ser hva som står i den boken, har han ikke noe valg. Han må begjære ransaking av Søndre vei 22. Og når han først er inne der…»* +*«La ham bli det,»* svarte Juul. *«Når han ser hva som står i den boken, har han ikke noe valg. Han må begjære ransaking av Søndre vei 8. Og når han først er inne der…»* Samtalen fortsatte, men Harald hørte ikke lenger. Han hadde hørt nok. En ransaking. De ville komme hit. Til hans helligdom. De ville rote i hans orden, tråkke på hans rene gulv med sine skitne sko, åpne hans skap, hans skuffer. De ville lete etter bevis. @@ -54,4 +54,4 @@ Planen som formet seg i hodet hans, var ikke lenger defensiv. Den var ikke lenge Han måtte fjerne bevisene. Og han måtte fjerne problemet. Permanent. -Juul hadde sagt at de skulle komme i morgen. Det ga ham én natt. Én natt til å forberede seg. Én natt til å legge en felle. En natt til å sørge for at når politiet endelig kom til Søndre vei 22, ville de finne noe helt annet enn det de forventet. De ville finne en scene. Men det ville ikke være Konrad Juul som var regissør. Det ville være ham. Og i hans siste akt, var det ikke rom for overlevende. +Juul hadde sagt at de skulle komme i morgen. Det ga ham én natt. Én natt til å forberede seg. Én natt til å legge en felle. En natt til å sørge for at når politiet endelig kom til Søndre vei 8, ville de finne noe helt annet enn det de forventet. De ville finne en scene. Men det ville ikke være Konrad Juul som var regissør. Det ville være ham. Og i hans siste akt, var det ikke rom for overlevende. diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_31.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_31.md index bf83768..eb4244b 100644 --- a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_31.md +++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_31.md @@ -46,7 +46,7 @@ Politimester Iversen så lenge på fotografiet. Hun så på den unge Holmen, så Hun snudde seg mot meg. «Herr Juul. Til tross for dine… uortodokse metoder, ser det ut til at du har avdekket noe vesentlig. Noe vi fullstendig har oversett.» -Hun reiste seg. «Moberg, du vil søke om en full ransakingsordre for adressen Søndre vei 22. Begrunnelse: Nye bevis i Halvorsen-saken som knytter beboer til offeret. Jeg vil ha den på mitt bord innen en time. Vi iverksetter den så snart den er godkjent.» +Hun reiste seg. «Moberg, du vil søke om en full ransakingsordre for adressen Søndre vei 8. Begrunnelse: Nye bevis i Halvorsen-saken som knytter beboer til offeret. Jeg vil ha den på mitt bord innen en time. Vi iverksetter den så snart den er godkjent.» Triumfen jeg burde ha følt, ble overskygget av en plutselig, isnende følelse av hastverk. diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_33.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_33.md index 2da482d..d830c7e 100644 --- a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_33.md +++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_33.md @@ -1,6 +1,6 @@ ## Haralds siste trekk -Inne i det mørklagte huset i Søndre vei 22 beveget Harald Holmen seg med en ro som grenset til det seremonielle. Panikk var en følelse han foraktet, en urenhet i tankeprosessen. Nå, da slutten var et uunngåelig faktum, følte han bare en iskald, konsentrert klarhet. Spillet var tapt. Han hadde gjort én fundamental feilberegning: Han hadde undervurdert den døde jentas evne til å snakke. Skisseboken var et postmortem vitnesbyrd han ikke hadde forutsett. +Inne i det mørklagte huset i Søndre vei 8 beveget Harald Holmen seg med en ro som grenset til det seremonielle. Panikk var en følelse han foraktet, en urenhet i tankeprosessen. Nå, da slutten var et uunngåelig faktum, følte han bare en iskald, konsentrert klarhet. Spillet var tapt. Han hadde gjort én fundamental feilberegning: Han hadde undervurdert den døde jentas evne til å snakke. Skisseboken var et postmortem vitnesbyrd han ikke hadde forutsett. Men et tapt spill betydde ikke et nederlag. Det betydde bare at spillet måtte avsluttes på hans egne premisser. Han var ikke en rotte som skulle fanges i en felle av klønete politifolk. Han var arkitekten. Han var regissøren. Og han skulle selv skrive den siste scenen. diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_43.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_43.md index 00d9221..9ec27c9 100644 --- a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_43.md +++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_43.md @@ -10,7 +10,7 @@ Men her, på øya, hang historien igjen i luften, like vedvarende som frostrøyk Jeg så det i de små tingene. På Kiwi – nå bare «butikken» i mine tanker – var stemningen forandret. Før hadde det vært en uformell møteplass, fylt av lettbent prat og latter. Nå var samtalene mer dempede. Folk var fortsatt høflige, men det var en ny, nesten umerkelig avstand mellom dem. Man så det i måten de unngikk å se for lenge på hverandre, som om de var redde for å oppdage en skjult sprekk i naboens fasade. Den nye, unge jenta i kassa var effektiv og smilte profesjonelt, men ingen spurte henne om personlige ting. Ingen ville lenger at kassedamen skulle være mer enn bare en kassedame. -En dag gikk jeg forbi Søndre vei 22. Huset til Harald Holmen. Det var blitt forseglet og tømt, og sto nå som et taust, grått monument over det som hadde skjedd. Hekken var begynt å bli litt ujevn i kantene. Et par løvblader hadde fått lov til å ligge på den kritthvite singelen. Naturen var i ferd med å viske ut hans maniske orden. Jeg lurte på hvem som noensinne ville våge å bo der igjen. Huset var ikke lenger bare et hus. Det var blitt en del av øyas mørke mytologi, et sted man ville peke på og hviske historier om til kommende generasjoner. +En dag gikk jeg forbi Søndre vei 8. Huset til Harald Holmen. Det var blitt forseglet og tømt, og sto nå som et taust, grått monument over det som hadde skjedd. Hekken var begynt å bli litt ujevn i kantene. Et par løvblader hadde fått lov til å ligge på den kritthvite singelen. Naturen var i ferd med å viske ut hans maniske orden. Jeg lurte på hvem som noensinne ville våge å bo der igjen. Huset var ikke lenger bare et hus. Det var blitt en del av øyas mørke mytologi, et sted man ville peke på og hviske historier om til kommende generasjoner. Jeg endte ofte turene mine nede ved Hvamodden. Stranden var øde og forblåst. Vinterstormene hadde vasket den ren for alle spor, men ikke for minner. Jeg gikk ut på de ruglete knausene, der vinden var på sitt sterkeste, og så utover det opprørte, blygrå vannet. diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/frontpage.png b/de_som_forsvinner_i_taaken/frontpage.png index 9866888..c4287d2 100644 Binary files a/de_som_forsvinner_i_taaken/frontpage.png and b/de_som_forsvinner_i_taaken/frontpage.png differ diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/frontpage.svg b/de_som_forsvinner_i_taaken/frontpage.svg index 685b5a2..c31dabf 100644 --- a/de_som_forsvinner_i_taaken/frontpage.svg +++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/frontpage.svg @@ -29,9 +29,9 @@ inkscape:document-units="px" showgrid="true" showguides="false" - inkscape:zoom="0.46337892" - inkscape:cx="-304.28661" - inkscape:cy="597.78291" + inkscape:zoom="0.92675784" + inkscape:cx="149.44573" + inkscape:cy="412.18966" inkscape:window-width="2415" inkscape:window-height="1140" inkscape:window-x="1817" @@ -108,18 +108,18 @@ x="14.068625" y="68.783104">DE SOM FORSVINNER I TÅKENFørste krim iFørste bok iNesøya-serien diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/part2.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/part2.md index a72958e..7028a5b 100644 --- a/de_som_forsvinner_i_taaken/part2.md +++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/part2.md @@ -13,7 +13,7 @@ Her er et forslag til en detaljert struktur for Del 2 (Kapittel 16-35), designet #### **Fase 1: Den ensomme vakten (Kapittel 16-20)** *Her etablerer vi Konrads nye virkelighet som en etterforsker i skyggene.* -* **Kapittel 16: Utsiktsposten.** Konrad starter sin uoffisielle overvåkning av Søndre vei 22 fra DNB-tomten. Han kartlegger Harald Holmens rigide, urokkelige rutiner: Den grønne 265-bussen til samme tid hver dag, turen til postkassen, den metodiske hagepleien. Det er en studie i kjedelig perfeksjon. +* **Kapittel 16: Utsiktsposten.** Konrad starter sin uoffisielle overvåkning av Søndre vei 8 fra DNB-tomten. Han kartlegger Harald Holmens rigide, urokkelige rutiner: Den grønne 265-bussen til samme tid hver dag, turen til postkassen, den metodiske hagepleien. Det er en studie i kjedelig perfeksjon. * **Kapittel 17: Offerets ekko.** Konrad innser at han vet for lite om Thea. Han oppsøker Ida på Kiwi igjen, denne gangen mer privat. Ida forteller om Theas humor, hennes små frustrasjoner, og en merkelig episode der Thea mente en kunde hadde kommentert på keramikken hun hadde under neglene, selv om hun aldri hadde snakket om hobbyen sin på jobb. * **Kapittel 18: Infeksjonen innenfor murene.** Vi får et kapittel fra Emil Skares perspektiv i varetekt. Han er i ferd med å brytes ned. Medfangen, advokaten, selv hans egen familie, begynner å tvile. Han har "innrømmet" deler av historien, og nå er han fanget i en løgn han ble presset inn i. Innsatsen for Konrad økes betraktelig. * **Kapittel 19: Den første forstyrrelsen.** Fra Haralds perspektiv. Han nyter den gjenopprettede ordenen, men legger merke til en anomali: Den samme, gamle Volvoen som står parkert på DNB-tomten litt for ofte. Han avfeier det først, men en liten, irriterende forstyrrelse er plantet i hans system. @@ -40,7 +40,7 @@ Her er et forslag til en detaljert struktur for Del 2 (Kapittel 16-35), designet #### **Fase 4: Konfrontasjonen nærmer seg (Kapittel 31-35)** *Konrad har beviset, men morderen er klar over det. Det blir et kappløp mot tiden.* -* **Kapittel 31: Saken gjenåpnes.** Konrad stormer inn på Mobergs kontor med skisseboken. Moberg kan ikke lenger nekte. Beviset er overveldende. Han svelger sin stolthet og starter prosessen med å få en ransakingsordre mot Søndre vei 22. Den offisielle etterforskningen er i gang igjen. +* **Kapittel 31: Saken gjenåpnes.** Konrad stormer inn på Mobergs kontor med skisseboken. Moberg kan ikke lenger nekte. Beviset er overveldende. Han svelger sin stolthet og starter prosessen med å få en ransakingsordre mot Søndre vei 8. Den offisielle etterforskningen er i gang igjen. * **Kapittel 32: Stillhet før stormen.** Ransakingsordren vil ta 24 timer å få på plass. Moberg setter spaning på Haralds hus, men på avstand, for ikke å varsle ham. Konrad føler en blanding av triumf og dyp uro. Han vet at Harald er for smart til å bare sitte og vente. * **Kapittel 33: Haralds siste trekk.** Harald ser spanerne. Han vet at spillet er over. Men han har ett siste trekk. Han må rense huset for alle mulige spor, og han må håndtere den som startet det hele: Konrad Juul. Han iscenesetter sitt eget hjem som en felle. * **Kapittel 34: Invitasjonen.** Konrad klarer ikke å sitte stille. Han kjører ut til Søndre vei på kvelden, bare for å observere. Han ser at inngangsdøren til Haralds hus står på gløtt. En åpenbar invitasjon. Mot all fornuft, og kanskje drevet av et behov for å konfrontere monsteret selv, går han ut av bilen. diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/style.css b/de_som_forsvinner_i_taaken/style.css index 9add18b..3cd9864 100644 --- a/de_som_forsvinner_i_taaken/style.css +++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/style.css @@ -1,5 +1,4 @@ body { font-family: Georgia,"Times New Roman",Times; margin: 5%; text-align: justify; font-size: medium; } -code { font-family: monospace; } section h1 { text-align: left; font-size: 4.5em; font-weight: bold; margin-bottom: 0; padding-bottom: 0; font-style: italic; } h1 + p { margin-top: 0; padding-top: 0; } h2 { text-align: left; font-size: 1.5em; font-weight: bold; } diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/webpage/html/frontpage.png b/de_som_forsvinner_i_taaken/webpage/html/frontpage.png index 9866888..c4287d2 100644 Binary files a/de_som_forsvinner_i_taaken/webpage/html/frontpage.png and b/de_som_forsvinner_i_taaken/webpage/html/frontpage.png differ