Name change.

de_som_forsvinner_i_taaken/_structure.md

@@ -53,7 +53,7 @@ Nå strammes garnet. Tempoet skrus opp mot et uunngåelig klimaks.
 *   **Hovedmål:** Løse gåten og levere en tilfredsstillende konklusjon.
 *   **Gjennombruddet:**
     *   Juul legger sammen alle de små, rare detaljene: skyggen ved tennishallen, de rituelle skjellene, den metodiske fremgangsmåten. Han leter ikke lenger etter et motiv basert på sjalusi eller penger, men et motiv basert på psykologi og besettelse.
-    *   Den siste brikken faller på plass. Kanskje han husker en detalj fra Helles vitnemål. Kanskje han innser at jorden på Theas føtter ikke stemmer med sanden på Hvamodden. Eller kanskje han har den korte, normale samtalen med Harald og legger merke til noe – en manisk fokus på en flekk på jakken hans, en kommentar om orden – som får alle alarmklokker til å ringe.
+    *   Den siste brikken faller på plass. Kanskje han husker en detalj fra Torbjørns vitnemål. Kanskje han innser at jorden på Theas føtter ikke stemmer med sanden på Hvamodden. Eller kanskje han har den korte, normale samtalen med Harald og legger merke til noe – en manisk fokus på en flekk på jakken hans, en kommentar om orden – som får alle alarmklokker til å ringe.
 *   **Klimaks:**
     *   Dette må bli personlig. Juul drar ikke til Harald med et helt politikorps. Han drar alene, eller bare med Moberg.
     *   Konfrontasjonen skjer i Haralds "helligdom": det plettfrie huset i Søndre vei. Her avsløres alt. Harald forklarer sin forvridde logikk. Vi forstår endelig *hvorfor*. Kampen blir ikke nødvendigvis fysisk, men en intens, psykologisk duell.

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_00-introduction.md

@@ -26,13 +26,18 @@
 Nesøya er et fredelig sted. På solrike ettermiddager speiler sjøen seg i vinduene, og naboene hilser vennlig mens de går tur med hunden. Det er et sted hvor man kunne tro at ingenting vondt noensinne skjer.
 Men under overflaten kan selv den roligste idyll skjule mørke historier.
 
-Jeg vet det, for jeg skriver dem.
-Bak dette navnet — et navn som ikke står på postkassen min — sitter jeg ved skrivebordet sent om kvelden. Mens resten av øya sover, lar jeg tankene vandre til steder og hendelser som helst burde forbli i mørket.
-Kanskje er det tryggest slik. For her i bøkene kan sannheten kontrolleres, og faren lukkes mellom to permer. I virkeligheten er det sjelden så enkelt.
+Du finner ikke mitt virkelige navn på bokomslaget. Det er et annet navn du ser — Jonas Darke — et navn jeg valgte for å holde avstand mellom den jeg er, og de historiene jeg skriver.
+For når mørket faller, og øya synker inn i stillhet, åpner jeg døren til et annet sted. Et sted der mennesker forsvinner, hemmeligheter koster liv, og ingen kan stole på noen.
+
+Jeg henter inspirasjonen min fra detaljer de fleste overser: en dør som alltid står på gløtt, et blikk som varer et øyeblikk for lenge, lyden av en båt som legger ut fra brygga midt på natten.
+Det er ikke virkeligheten — og likevel, kanskje det er nettopp det.
+
+Så hvem er jeg egentlig?
+Det får du ikke vite. Ikke ennå. Kanskje aldri. Men én ting kan jeg love: Så lenge navnet [Alias-navnet ditt] står på omslaget, vil du alltid finne historier her som trekker deg inn i mørket… og holder deg der til siste side.
 
 Jeg er ingen etterforsker. Jeg er ingen morder. Jeg er bare en observatør som henter inspirasjon fra skygger de fleste går forbi uten å se.
 Kanskje det er derfor jeg skriver — for å minne meg selv, og deg som leser, på at selv de tryggeste stedene kan romme de mest urovekkende hemmeligheter.
 
-Velkommen til min verden. Den er mørkere enn Nesøya på en strømbruddsnatt.
+Velkommen til min verden.
 
 — Jonas Darke

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_02.md

@@ -12,9 +12,9 @@ Jeg sto ved sperrebåndet og observerte dem. En del av meg, den pensjonerte dele
 
 «Kanskje. Eller kanskje bare til seg selv.»
 
-Den gamle mannen som fant henne, en værslitt kar ved navn Helle, satt fortsatt i politibilen med et teppe rundt skuldrene. Jeg gikk bort og satte meg inn i passasjersetet foran. Han luktet saltvann og gammel tobakk. Blikket var fjernt.
+Den gamle mannen som fant henne, en værslitt kar ved navn Torbjørn, satt fortsatt i politibilen med et teppe rundt skuldrene. Jeg gikk bort og satte meg inn i passasjersetet foran. Han luktet saltvann og gammel tobakk. Blikket var fjernt.
 
-«Du svømmer her hver morgen, Helle?» spurte jeg rolig.
+«Du svømmer her hver morgen, Torbjørn?» spurte jeg rolig.
 
 Han nikket uten å se på meg. «Femti år. Siden jeg var guttunge.»
 

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_04.md

@@ -62,17 +62,17 @@ Markus’ reaksjon var annerledes enn foreldrenes. Han verken kollapset eller ra
 
 «Jeg må stille noen formelle spørsmål,» fortsatte jeg, og vendte meg mot Aksel igjen. «Hadde hun en kjæreste? En eks-kjæreste?»
 
-Aksel viftet avfeiende med hånden. «Det var en gutt. Marius. De var ferdige for et halvt år siden. En helt uinteressant type. Driver med noe data-greier. Det var ikke seriøst.»
+Aksel viftet avfeiende med hånden. «Det var en gutt. Emil. De var ferdige for et halvt år siden. En helt uinteressant type. Driver med noe data-greier. Det var ikke seriøst.»
 
-«Marius?» sa Markus lavt. Alle snudde seg mot ham. «Han taklet det ikke bra. At hun gjorde det slutt. Han var her for noen uker siden. Pappa kastet ham ut.»
+«Emil?» sa Markus lavt. Alle snudde seg mot ham. «Han taklet det ikke bra. At hun gjorde det slutt. Han var her for noen uker siden. Pappa kastet ham ut.»
 
 «Det var en triviell sak,» freste Aksel. «Gutten var emosjonell. Det er alt.»
 
-Jeg noterte navnet i hodet. Marius. En eks-kjæreste som ble kastet ut. En rød sild, kanskje, men en saftig en.
+Jeg noterte navnet i hodet. Emil. En eks-kjæreste som ble kastet ut. En rød sild, kanskje, men en saftig en.
 
-Jeg forlot huset ti minutter senere, etter å ha fått etternavn og adresse til Marius. Jeg lot dem være alene med sorgen sin, eller hva det nå var som skjulte seg bak fasaden av sjokk og kontroll. Da jeg kom ut, sto jeg et øyeblikk og pustet inn den salte luften. Inne i det perfekte huset lå en familie i ruiner. Men det var noe som skurret. Sorgen føltes ekte nok hos Beate og Markus, men den var blandet med noe annet. Noe usagt. Og Aksel Halvorsens reaksjon var ikke sorg. Det var raseriet til en mann som hadde mistet kontrollen.
+Jeg forlot huset ti minutter senere, etter å ha fått etternavn og adresse til Emil. Jeg lot dem være alene med sorgen sin, eller hva det nå var som skjulte seg bak fasaden av sjokk og kontroll. Da jeg kom ut, sto jeg et øyeblikk og pustet inn den salte luften. Inne i det perfekte huset lå en familie i ruiner. Men det var noe som skurret. Sorgen føltes ekte nok hos Beate og Markus, men den var blandet med noe annet. Noe usagt. Og Aksel Halvorsens reaksjon var ikke sorg. Det var raseriet til en mann som hadde mistet kontrollen.
 
-I stedet for å kjøre rett til denne Marius, svingte jeg ned til DNB-tomten, parkeringsplassen for Brønnøya-båten. Jeg trengte et øyeblikk. Jeg parkerte ytterst ved vannkanten og så kabelfergen gli langsomt over det grå sundet. En endeløs, monoton bevegelse. Frem og tilbake.
+I stedet for å kjøre rett til denne Emil, svingte jeg ned til DNB-tomten, parkeringsplassen for Brønnøya-båten. Jeg trengte et øyeblikk. Jeg parkerte ytterst ved vannkanten og så kabelfergen gli langsomt over det grå sundet. En endeløs, monoton bevegelse. Frem og tilbake.
 
 Saken begynte å ta form. En rikmannsdatter med et behov for å være normal. En far som foraktet det. En stille bror. Og en forsmådd eks-kjæreste. Det var et klassisk oppsett. For klassisk.
 
@@ -84,4 +84,4 @@ Jeg tenkte på en gammel sak fra Bergen. Malin-saken. En annen ung jente. Alle j
 
 Den feilen hadde hjemsøkt meg. Den var en av grunnene til at jeg pensjonerte meg. Jeg ville ikke lenger leve i en verden der jeg kunne overse en detalj som ødela et liv.
 
-Jeg startet bilen. Jeg skulle snakke med Marius. Jeg skulle følge det opplagte sporet. Men i bakhodet skulle jeg lytte etter den andre stemmen. Stemmen som hvisket om en skygge mellom trærne. Stemmen som hadde lært, på den harde måten, at den mest åpenbare veien sjelden fører til sannheten.
+Jeg startet bilen. Jeg skulle snakke med Emil. Jeg skulle følge det opplagte sporet. Men i bakhodet skulle jeg lytte etter den andre stemmen. Stemmen som hvisket om en skygge mellom trærne. Stemmen som hadde lært, på den harde måten, at den mest åpenbare veien sjelden fører til sannheten.

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_05.md

@@ -28,11 +28,11 @@ Jeg hørte henne sukke tungt. Det var et forhandlingssukk. «Greit. 24 timer. Me
 
 «Avtalt,» sa jeg og la på. Våpenhvilen var etablert. Tidtakeren hadde startet.
 
-Adressen jeg hadde fått til Marius – den forsmådde eks-kjæresten – lå på fastlandssiden, i et rekkehusområde i Slependen som føltes som en annen planet sammenlignet med Nesøyas villaer. Her var husene identiske, hagene små og bilene av mer folkelige merker.
+Adressen jeg hadde fått til Emil – den forsmådde eks-kjæresten – lå på fastlandssiden, i et rekkehusområde i Slependen som føltes som en annen planet sammenlignet med Nesøyas villaer. Her var husene identiske, hagene små og bilene av mer folkelige merker.
 
 Jeg fant riktig nummer og ringte på. Døren ble åpnet av en ung mann som så ut som han hadde blitt truffet av et tog. Håret sto til alle kanter, øynene var hovne og røde, og han var iført en slitt hettegenser og joggebukser.
 
-«Marius?» spurte jeg.
+«Emil?» spurte jeg.
 
 Han nikket bare, ute av stand til å forme ord.
 
@@ -46,7 +46,7 @@ Han flyttet seg til siden og slapp meg inn i en liten gang som fløt over av sko
 
 Han sank ned i sofaen og begravde ansiktet i hendene. Skuldrene hans ristet. Dette var ikke skuespill. Dette var ekte, rå sorg. Jeg ga ham et minutt.
 
-«Marius, jeg må stille deg noen spørsmål.»
+«Emil, jeg må stille deg noen spørsmål.»
 
 «Jeg elsket henne,» mumlet han inn i hendene sine. «Jeg elsket henne, og den jævla faren hennes…» Han løftet hodet og så på meg med et blikk fylt av hat. «Han trodde ikke jeg var god nok. En simpel koder fra Slependen. Passet ikke inn i dynastiet hans på Vendla.»
 
@@ -58,7 +58,7 @@ Han lo en bitter, hul latter. «‘Besøk’. Jeg dro dit for å snakke med Thea
 
 «Hvordan tror du jeg reagerte? Jeg ble forbanna. Jeg ropte sikkert ett eller annet dumt. Men jeg dro. Hva annet kunne jeg gjøre?»
 
-«Hvor var du i natt og i morges, Marius?»
+«Hvor var du i natt og i morges, Emil?»
 
 Det uunngåelige spørsmålet. Jeg så hvordan det landet. Han forsto umiddelbart implikasjonen. Sorgen i øynene hans ble erstattet av vantro, og deretter av panikk.
 
@@ -82,11 +82,11 @@ Pulsen min steg. «Ekkel? Hvordan da?»
 
 «Visste hun hvem han var? Hva han het?»
 
-Marius ristet på hodet. «Nei. Bare en av de lokale. En sånn som alltid er der, men som ingen egentlig kjenner. En mann i femtiårene, visstnok. Helt vanlig, men med et blikk som gikk tvers gjennom deg, sa hun.»
+Emil ristet på hodet. «Nei. Bare en av de lokale. En sånn som alltid er der, men som ingen egentlig kjenner. En mann i femtiårene, visstnok. Helt vanlig, men med et blikk som gikk tvers gjennom deg, sa hun.»
 
 Jeg reiste meg for å gå. Jeg hadde fått mer enn jeg forventet. Et mulig alibi som var umulig å verifisere. Et troverdig raseri rettet mot offerets far. Og en ny, interessant skikkelse. Hyssingmannen. En vanlig mann med et intenst blikk. En som kjøpte hyssing.
 
-Da jeg sto i døren, så Marius på meg med desperate øyne.
+Da jeg sto i døren, så Emil på meg med desperate øyne.
 
 «Finn den som gjorde det,» tryglet han. «Vær så snill. Finn den jævelen.»
 

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_08.md

@@ -30,7 +30,7 @@ Nå forstyrret politiet denne nye ordenen med sitt klønete søk etter en «Hyss
 
 Harald gikk tilbake til kjøkkenbordet. Han visste hva han måtte gjøre. Et system som er ute av balanse, må justeres. Politiet trengte en ny retning. En enklere, mer logisk forklaring som de kunne forstå. En forklaring basert på primitive følelser de kunne relatere til. Sjalusi. Sinne. En forsmådd kjæreste.
 
-Han åpnet en ny fane på nettbrettet. Han hadde allerede gjort researchen sin. Han visste alt om Marius, gutten fra Slependen. Han hadde sett ham utenfor huset på Vendla. Han hadde registrert raseriet og frustrasjonen hans. Marius var den perfekte kandidaten. Han var selve definisjonen på uorden.
+Han åpnet en ny fane på nettbrettet. Han hadde allerede gjort researchen sin. Han visste alt om Emil, gutten fra Slependen. Han hadde sett ham utenfor huset på Vendla. Han hadde registrert raseriet og frustrasjonen hans. Emil var den perfekte kandidaten. Han var selve definisjonen på uorden.
 
 Med rolige, metodiske fingre begynte Harald å skrive en e-post. Han opprettet en ny, anonym konto. Ordene han valgte var enkle, men effektive. Han ville ikke peke direkte, bare lede. Plante et frø av mistanke.
 

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_09.md

@@ -6,7 +6,7 @@ Jeg dro dit i grålysningen, samme tidspunkt som Thea Halvorsen hadde startet si
 
 Jeg parkerte bilen og begynte å gå. Ikke som en etterforsker, men som en løper. Jeg prøvde å finne Theas rytme, se det hun så. Løypa var vakker, selv i det svake lyset. Høye furutrær dannet et tak over stien, og bakken var dekket av et teppe av fargerikt løv. Den var designet for å gi en følelse av trygghet, av å være i naturen, men samtidig bare et steinkast fra sivilisasjonen. Her og der sto enkle trebenker, donert av lokale bedrifter. Små skilt minnet turgåere om å holde hunden i bånd. Det var et stykke kuratert, ufarlig villmark.
 
-Det var nettopp denne tryggheten som gjorde stedet så perfekt for en jeger. Offeret senker guarden. Rutinene er faste. Omgivelsene er kjente. Det var ikke et sted for et affektdrap. En sjalu eks-kjæreste som Marius ville ha konfrontert henne hjemme, kranglet med henne på parkeringsplassen utenfor Kiwi. Han ville ha skapt en scene. Dette var noe annet. Dette var planlagt. Dette var en felle.
+Det var nettopp denne tryggheten som gjorde stedet så perfekt for en jeger. Offeret senker guarden. Rutinene er faste. Omgivelsene er kjente. Det var ikke et sted for et affektdrap. En sjalu eks-kjæreste som Emil ville ha konfrontert henne hjemme, kranglet med henne på parkeringsplassen utenfor Kiwi. Han ville ha skapt en scene. Dette var noe annet. Dette var planlagt. Dette var en felle.
 
 Jeg fortsatte forbi Vendla barnehage, som lå mørk og stille, og nærmet meg svingen. Her flatet løypa ut, og til venstre åpnet skogen seg litt opp og avslørte en slak skråning ned mot baksiden av tennishallen. Bygningen lå som en stor, hvit boks, lavere i terrenget. Mellom løypa og hallen var det et tjern av buskas, småtrær og høyt gress. Et ingenmannsland.
 
@@ -18,7 +18,7 @@ Pusten stoppet i halsen på meg.
 
 Herfra var utsikten perfekt. Jeg så hele den lange strekningen av Aall-løypa som ledet frem til svingen. En løper ville være synlig i nesten tretti sekunder før de nådde dette punktet. Man ville se dem komme, høre de taktfaste skrittene deres. Og man ville selv være fullstendig usynlig, skjult av et forheng av løv og skygger. Det var et rovdyrs utsiktspunkt.
 
-Jeg ble stående lenge. Jeg tenkte på Malin-saken. Den gnagende følelsen av å ha oversett noe fundamentalt. Den gangen hadde alle, inkludert meg i starten, blitt blendet av den åpenbare fortellingen om sjalusi. Vi hadde en mistenkt som passet profilen, og vi sluttet å lete etter andre fortellinger. Denne gangen skulle jeg ikke la meg blende. Marius var kanskje en hissig, ung mann med et knust hjerte, men hadde han den iskalde tålmodigheten til å stå her? Time etter time, dag etter dag, og vente? Jeg tvilte.
+Jeg ble stående lenge. Jeg tenkte på Malin-saken. Den gnagende følelsen av å ha oversett noe fundamentalt. Den gangen hadde alle, inkludert meg i starten, blitt blendet av den åpenbare fortellingen om sjalusi. Vi hadde en mistenkt som passet profilen, og vi sluttet å lete etter andre fortellinger. Denne gangen skulle jeg ikke la meg blende. Emil var kanskje en hissig, ung mann med et knust hjerte, men hadde han den iskalde tålmodigheten til å stå her? Time etter time, dag etter dag, og vente? Jeg tvilte.
 
 Jeg begynte min egen, møysommelige undersøkelse av området. Kriminalteknikerne hadde vært her, selvfølgelig. De hadde finkjemmet området for fotavtrykk, fibre, DNA. Men de lette etter spor fra en kamp, etter bevis. Jeg lette etter en anomali. En feil i mønsteret.
 
@@ -26,7 +26,7 @@ Jeg gikk ned på kne i den fuktige jorden. Lukten av råte og vått løv fylte n
 
 Det var da jeg kjente den. En liten, skarp kant mot fingerputen. Jeg grov den forsiktig frem fra gjørmen. Det var en stein. Ikke en vanlig, avrundet rullestein fra skogbunnen. Denne var liten, nesten kritthvit, og hadde skarpe, kunstige kanter. Som en bit knust marmor eller en type dekorativ hagesingel. Den var plettfri, bortsett fra gjørmen jeg nå tørket av. Den hørte ikke hjemme her. I denne mørke, organiske skogbunnen var den like malplassert som en diamant i en grøtbolle.
 
-Jeg holdt den lille, hvite steinen i håndflaten. Den var kald og hard. Hvor kom den fra? Kunne den ha blitt med i mønsteret under en sko? En sko som tilhørte en person som omgikk seg med velstelte, sterile overflater? En person med en manisk velholdt hage fylt med hvit, dekorativ singel? Det var en tynn tråd, nesten latterlig tynn. Men det var en tråd som ikke ledet til Marius' rotete rekkehusleilighet i Slependen.
+Jeg holdt den lille, hvite steinen i håndflaten. Den var kald og hard. Hvor kom den fra? Kunne den ha blitt med i mønsteret under en sko? En sko som tilhørte en person som omgikk seg med velstelte, sterile overflater? En person med en manisk velholdt hage fylt med hvit, dekorativ singel? Det var en tynn tråd, nesten latterlig tynn. Men det var en tråd som ikke ledet til Emil' rotete rekkehusleilighet i Slependen.
 
 «Finner du noe interessant?»
 

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_10.md

@@ -34,13 +34,13 @@ Det ble stille i rommet. Dette var ikke lenger bare stemninger og rykter. Dette
 
 «Har vi sjekket dette?» spurte Kjersti, og blikket hennes var låst på skjermen.
 
-«Jeg har begynt,» sa Petter raskt. «Jeg fant ut hvem eks-kjæresten er. Marius Johansen. Bor i Slependen. Jeg har også en kilde som bekrefter at det var en scene utenfor Halvorsen-huset for noen uker siden. En gartner som jobbet på naboeiendommen. Han hørte roping. Aksel Halvorsen som ba en ung mann ‘komme seg til helvete vekk’.»
+«Jeg har begynt,» sa Petter raskt. «Jeg fant ut hvem eks-kjæresten er. Emil Skare. Bor i Slependen. Jeg har også en kilde som bekrefter at det var en scene utenfor Halvorsen-huset for noen uker siden. En gartner som jobbet på naboeiendommen. Han hørte roping. Aksel Halvorsen som ba en ung mann ‘komme seg til helvete vekk’.»
 
 Kjersti lente seg tilbake i stolen sin. Et lite, nesten umulig å spore smil spilte i munnviken hennes. Dette var det hun hadde ventet på. En narrativ. En historie folk kunne forstå. Ikke en mystisk, ansiktsløs skygge, men et drama av kjærlighet, sjalusi og avvisning.
 
-«Ok,» sa hun. Stemmen hennes var skarp og klar. «Dette er vinkelen. Men vi trår varsomt. Vi navngir ikke Marius. Ikke ennå. Vi skriver ‘politiet undersøker offerets nære omgangskrets’ og ‘en tidligere konflikt med en eks-kjæreste skal være et sentralt spor’. Vi planter frøet. Vi lar politiet gjøre jobben med å vanne det.»
+«Ok,» sa hun. Stemmen hennes var skarp og klar. «Dette er vinkelen. Men vi trår varsomt. Vi navngir ikke Emil. Ikke ennå. Vi skriver ‘politiet undersøker offerets nære omgangskrets’ og ‘en tidligere konflikt med en eks-kjæreste skal være et sentralt spor’. Vi planter frøet. Vi lar politiet gjøre jobben med å vanne det.»
 
-Hun snudde seg mot en annen journalist. «Finn ut alt du kan om denne Marius. Diskret. Sosiale medier, venner, hva som helst. Jeg vil vite hva han spiste til frokost.»
+Hun snudde seg mot en annen journalist. «Finn ut alt du kan om denne Emil. Diskret. Sosiale medier, venner, hva som helst. Jeg vil vite hva han spiste til frokost.»
 
 Så falt blikket hennes tilbake på bildet av Hyssingmannen. «Og ham da? Hva gjør vi med ham?»
 

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_11.md

@@ -14,7 +14,7 @@ E-posten til Budstikka var et frø. Men frø trenger næring for å gro. De tren
 
 Han krysset Nesøybrua til fots. Betongkonstruksjonen føltes solid under føttene hans, en forbindelse mellom hans ordnede verden og det mer kaotiske fastlandet. Noen få biler suste forbi, lyskasterne deres skar hull i mørket, men ingen la merke til den enslige fotgjengeren. Han var usynlig.
 
-På fastlandssiden fulgte han gangveien mot Slependen. Han hadde studert kartet. Han visste nøyaktig hvor Marius Johansen bodde. Et anonymt rekkehusområde, der alle enhetene var like, en form for orden han kunne respektere, selv om den var av en billigere, mer folkelig variant.
+På fastlandssiden fulgte han gangveien mot Slependen. Han hadde studert kartet. Han visste nøyaktig hvor Emil Skare bodde. Et anonymt rekkehusområde, der alle enhetene var like, en form for orden han kunne respektere, selv om den var av en billigere, mer folkelig variant.
 
 Han fant riktig adresse. Huset var mørkt. En enslig bil, en gammel Toyota, sto parkert utenfor. Alt tydet på at gutten var hjemme, sannsynligvis sovende, eller fortapt i den digitale verdenen sin.
 
@@ -26,16 +26,16 @@ Han tok frem smykket fra lommen. Sølvhjertet fanget det svake lyset fra en gate
 
 Han nølte. Å kaste smykket oppi ville være for tilfeldig. Politiet kunne overse det, eller avskrive det som noe gutten hadde kastet selv. Det måtte være mer subtilt. Mer… tilsiktet uheldig.
 
-Blikket hans falt på hekken. Den var tett og tornete. Han forestilte seg et scenario: Marius kommer ut i mørket, kanskje for å krangle med Thea i telefonen. Hun slår opp med ham. I raseri river han av seg smykket hun ga ham og kaster det fra seg, mot hekken. Det blir hengende fast, glemt i sinne og sorg.
+Blikket hans falt på hekken. Den var tett og tornete. Han forestilte seg et scenario: Emil kommer ut i mørket, kanskje for å krangle med Thea i telefonen. Hun slår opp med ham. I raseri river han av seg smykket hun ga ham og kaster det fra seg, mot hekken. Det blir hengende fast, glemt i sinne og sorg.
 
 Ja. Det var en mye bedre historie. En historie som passet til en emosjonell, ustabil ung mann.
 
 Med en presis bevegelse, som en fisker som kaster snøret, svingte han kjedet og lot det fly inn i hekken. Han hørte en svak, metallisk lyd idet det hektet seg fast i en av grenene, omtrent en meter over bakken. Usynlig for et tilfeldig blikk, men lett å finne for noen som lette systematisk.
 
-Han sto et øyeblikk og betraktet verket sitt. Perfekt. Et lite stykke plantet uflaks. Et fysisk bevis som bandt Marius til Thea, og som impliserte en voldelig, emosjonell handling.
+Han sto et øyeblikk og betraktet verket sitt. Perfekt. Et lite stykke plantet uflaks. Et fysisk bevis som bandt Emil til Thea, og som impliserte en voldelig, emosjonell handling.
 
 Han trakk seg tilbake, like lydløst som han hadde kommet. Gikk den samme veien tilbake over broen, mot øya, mot sitt eget, rene univers. Han følte ingen spenning, ingen frykt. Bare den dype, tilfredsstillende følelsen av en vel utført oppgave. En følelse av balanse.
 
 Han hadde gitt etterforskerne en historie de kunne forstå. Han hadde gitt dem en syndebukk. Og nå hadde han gitt dem beviset de trengte for å avslutte saken. Han hadde ryddet opp i rotet deres.
 
-Da han låste seg inn i huset sitt i Søndre vei, var alt som det skulle være. Stillheten var total. Ordenen var gjenopprettet, ikke bare i hans eget hjem, men i den større verdenen utenfor. Han visste at det bare var et spørsmål om tid før politiet ville banke på døren til Marius Johansen. Nettet han hadde vevd, var nå komplett. Og i sentrum satt ikke en edderkopp, men en livredd, uskyldig guttunge.
+Da han låste seg inn i huset sitt i Søndre vei, var alt som det skulle være. Stillheten var total. Ordenen var gjenopprettet, ikke bare i hans eget hjem, men i den større verdenen utenfor. Han visste at det bare var et spørsmål om tid før politiet ville banke på døren til Emil Skare. Nettet han hadde vevd, var nå komplett. Og i sentrum satt ikke en edderkopp, men en livredd, uskyldig guttunge.

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_12.md

@@ -2,9 +2,9 @@
 
 Dagen etter at Budstikkas artikkel traff postkassene, var luften på lensmannskontoret i Asker elektrisk. Telefonene kimte uavbrutt. Lokale innbyggere ringte med vage tips om biler de hadde sett og lyder de hadde hørt. Konspirasjonsteoretikere delte sine villeste fantasier. Men de fleste samtalene handlet om én ting: eks-kjæresten. Frøet Kjersti Madsen hadde plantet, hadde funnet fruktbar jord i nabolagets frykt og sladder.
 
-Moberg sto foran en hvit tavle dekket av bilder og notater. I sentrum hang bildet av Thea, smilende og intetanende. Til høyre, det kornete bildet av Hyssingmannen, som nå føltes som et kaldt og irrelevant sidespor. Til venstre, et ferskt bilde av Marius Johansen, hentet fra hans åpne Facebook-profil. Han så ung og harmløs ut, men under bildet hadde Moberg skrevet med rød tusj: "MOTIV: SJALUSI. ALIBI: SVAKT. TRUSLER?".
+Moberg sto foran en hvit tavle dekket av bilder og notater. I sentrum hang bildet av Thea, smilende og intetanende. Til høyre, det kornete bildet av Hyssingmannen, som nå føltes som et kaldt og irrelevant sidespor. Til venstre, et ferskt bilde av Emil Skare, hentet fra hans åpne Facebook-profil. Han så ung og harmløs ut, men under bildet hadde Moberg skrevet med rød tusj: "MOTIV: SJALUSI. ALIBI: SVAKT. TRUSLER?".
 
-«Dette er sporet, Konrad,» sa Moberg, mer til seg selv enn til meg. Han pekte på bildet av Marius. «Alt stemmer. En ung, hissig gutt som blir dumpet av en rik jente. Han tåler det ikke. Han trygler, han krangler, han truer. Faren kaster ham ut. Til slutt klikker det for ham.»
+«Dette er sporet, Konrad,» sa Moberg, mer til seg selv enn til meg. Han pekte på bildet av Emil. «Alt stemmer. En ung, hissig gutt som blir dumpet av en rik jente. Han tåler det ikke. Han trygler, han krangler, han truer. Faren kaster ham ut. Til slutt klikker det for ham.»
 
 «Det er en pen historie, Moberg,» sa jeg, mens jeg satt på hjørnet av en pult og drakk lunken kaffe fra en pappkopp. «Men det er også den enkleste historien. Og mord er sjelden enkle.»
 
@@ -12,7 +12,7 @@ Moberg sto foran en hvit tavle dekket av bilder og notater. I sentrum hang bilde
 
 Akkurat da kom en ung, uniformert betjent inn i rommet. Han var andpusten og holdt en gjennomsiktig bevispose i hånden.
 
-«Sjef,» sa han henvendt til Moberg. «Vi bestemte oss for å gjøre et finsøk i området rundt Johansens bolig, basert på tipset om at han hadde blitt sett snikende der. I hekken bak huset… fant vi dette.»
+«Sjef,» sa han henvendt til Moberg. «Vi bestemte oss for å gjøre et finsøk i området rundt Skares bolig, basert på tipset om at han hadde blitt sett snikende der. I hekken bak huset… fant vi dette.»
 
 Han la posen på bordet foran oss. Inni lå et tynt sølvkjede med et hjerteformet anheng. Det var skittent og hadde noen små kvister festet til seg, som om det hadde blitt revet av i hastverk og kastet.
 
@@ -26,19 +26,19 @@ For Moberg var det spikeren i kista. For meg føltes det som et teaterstykke. De
 
 Jeg protesterte ikke lenger. Jeg visste det var nytteløst. Maskineriet var satt i gang. Å prøve å stoppe det nå ville være som å prøve å stanse et løpsk tog med bare hendene.
 
-De hentet Marius Johansen på arbeidsplassen hans, en liten IT-startup i Sandvika. To uniformerte betjenter gikk inn og hentet ham ut foran kollegaene hans. De la ham ikke i jern, men ydmykelsen var total. Da han ble ført inn på lensmannskontoret, var han ikke lenger bare en sørgende ung mann. Han var en mistenkt, og han bar vekten av det i hver eneste bevegelse. Fargen var borte fra ansiktet hans, og øynene flakket vilt omkring, fylt av en panisk vantro.
+De hentet Emil Skare på arbeidsplassen hans, en liten IT-startup i Sandvika. To uniformerte betjenter gikk inn og hentet ham ut foran kollegaene hans. De la ham ikke i jern, men ydmykelsen var total. Da han ble ført inn på lensmannskontoret, var han ikke lenger bare en sørgende ung mann. Han var en mistenkt, og han bar vekten av det i hver eneste bevegelse. Fargen var borte fra ansiktet hans, og øynene flakket vilt omkring, fylt av en panisk vantro.
 
 De plasserte ham i det samme, sterile rommet der Beate Halvorsen nettopp hadde sittet. Denne gangen var det jeg og Moberg som gikk inn.
 
-«Marius,» begynte Moberg, og la bevisposen med smykket på bordet mellom dem. «Kan du forklare hvordan dette havnet i hekken din?»
+«Emil,» begynte Moberg, og la bevisposen med smykket på bordet mellom dem. «Kan du forklare hvordan dette havnet i hekken din?»
 
-Marius stirret på smykket. Jeg så hvordan han gjenkjente det. Jeg så sjokket, og deretter den langsomme, grufulle erkjennelsen av hva dette betydde.
+Emil stirret på smykket. Jeg så hvordan han gjenkjente det. Jeg så sjokket, og deretter den langsomme, grufulle erkjennelsen av hva dette betydde.
 
 «Det er Theas,» hvisket han. «Hva… hvordan…?» Han så opp på oss, og desperasjonen i blikket hans var nesten fysisk vond å se på. «Jeg har ikke sett det der før. Jeg vet ikke hvordan det har kommet dit. Noen må ha lagt det der!»
 
-«Hvem skulle ha gjort det, Marius?» spurte Moberg, og stemmen hans var hard, upersonlig. Han var ikke lenger en medfølende lensmann. Han var en anklager. «Hvem andre enn deg hadde et motiv for å skade Thea? Du tålte ikke at hun gjorde det slutt. Du oppsøkte henne. Du kranglet med henne.»
+«Hvem skulle ha gjort det, Emil?» spurte Moberg, og stemmen hans var hard, upersonlig. Han var ikke lenger en medfølende lensmann. Han var en anklager. «Hvem andre enn deg hadde et motiv for å skade Thea? Du tålte ikke at hun gjorde det slutt. Du oppsøkte henne. Du kranglet med henne.»
 
-«Jeg elsket henne!» ropte Marius, og slo neven i bordet så posen med smykket hoppet. «Ja, jeg var sint! Jeg var knust! Men jeg ville aldri, aldri ha skadet henne! Aldri!»
+«Jeg elsket henne!» ropte Emil, og slo neven i bordet så posen med smykket hoppet. «Ja, jeg var sint! Jeg var knust! Men jeg ville aldri, aldri ha skadet henne! Aldri!»
 
 «Men du var utenfor huset hennes om natten,» fortsatte Moberg, og la frem det anonyme tipset som om det var et etablert faktum.
 
@@ -46,13 +46,13 @@ Marius stirret på smykket. Jeg så hvordan han gjenkjente det. Jeg så sjokket,
 
 Han så fra Moberg til meg. Øynene hans tryglet om hjelp. Jeg møtte blikket hans. Jeg så ingen skyld der, bare en avgrunn av forvirring og frykt. Han var en guttunge fanget i et mareritt han ikke forsto.
 
-«Den natten hun døde, Marius,» sa jeg, og stemmen min var roligere enn Mobergs. «Du sa du kodet. Kan du bevise det? Finnes det logger? Noe som kan tidsstemple aktiviteten din?»
+«Den natten hun døde, Emil,» sa jeg, og stemmen min var roligere enn Mobergs. «Du sa du kodet. Kan du bevise det? Finnes det logger? Noe som kan tidsstemple aktiviteten din?»
 
 Et lite glimt av håp tentes i øynene hans. «Ja! Ja, selvfølgelig. På serveren. Man kan se når jeg sjekket inn koden. Når jeg kompilerte. Alt er logget!»
 
 Moberg så på meg med et skeptisk blikk, men nikket til en tekniker som sto utenfor. De ville sjekke det. Det var en mulighet, et halmstrå.
 
-Men mens teknikerne jobbet, fortsatte avhøret. Moberg presset på, sirklet inn, la frem bevisene som et uomtvistelig faktum. Det anonyme tipset. Krangelen. Smykket. Motiv, mulighet, og nå, et fysisk bevis. For hver setning så jeg Marius bli mindre, mer kuet. Håpet forsvant, og ble erstattet av den totale håpløsheten til en som innser at ingen tror på ham.
+Men mens teknikerne jobbet, fortsatte avhøret. Moberg presset på, sirklet inn, la frem bevisene som et uomtvistelig faktum. Det anonyme tipset. Krangelen. Smykket. Motiv, mulighet, og nå, et fysisk bevis. For hver setning så jeg Emil bli mindre, mer kuet. Håpet forsvant, og ble erstattet av den totale håpløsheten til en som innser at ingen tror på ham.
 
 Etter en time kom teknikeren tilbake og stakk hodet inn. Han så på Moberg og ristet nesten umerkelig på hodet.
 
@@ -60,7 +60,7 @@ Etter en time kom teknikeren tilbake og stakk hodet inn. Han så på Moberg og r
 
 Mer enn nok tid til å kjøre til Nesøya, begå et drap og kjøre tilbake.
 
-Marius’ siste halmstrå smuldret opp til støv. Han sank sammen i stolen, som om ryggraden hans hadde gitt etter. Han sa ingenting mer. Han bare stirret på det lille sølvhjertet i posen på bordet, et symbol på kjærlighet som nå var blitt et symbol på hans skyld.
+Emil’ siste halmstrå smuldret opp til støv. Han sank sammen i stolen, som om ryggraden hans hadde gitt etter. Han sa ingenting mer. Han bare stirret på det lille sølvhjertet i posen på bordet, et symbol på kjærlighet som nå var blitt et symbol på hans skyld.
 
 Jeg forlot avhørsrommet. Jeg trengte luft. Jeg gikk ut i den kalde høstdagen og så opp på den grå himmelen. Moberg hadde sin mann. Avisene hadde sin historie. Øya hadde sin syndebukk. Alt falt på plass.
 

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_13.md

@@ -1,20 +1,20 @@
 # 13. Tvilen
 
-Stillheten som senket seg over lensmannskontoret etter at Marius Johansen var blitt formelt siktet og plassert på en celle, var ikke en stillhet av fred. Det var stillheten etter et jordskred. En utmattet ro der alle pustet lettet ut over at det var over, uten å ense den ene, skjeve steinen som truet med å utløse et nytt ras.
+Stillheten som senket seg over lensmannskontoret etter at Emil Skare var blitt formelt siktet og plassert på en celle, var ikke en stillhet av fred. Det var stillheten etter et jordskred. En utmattet ro der alle pustet lettet ut over at det var over, uten å ense den ene, skjeve steinen som truet med å utløse et nytt ras.
 
 Den steinen var meg.
 
 Jeg forlot Asker og kjørte tilbake til Nesøya. Jeg så ikke på de lettede ansiktene til folkene jeg møtte. Jeg så ikke på de nikkene som signaliserte «godt jobba, saken er løst». Jeg kjørte rett hjem, låste døren, og gikk inn på det lille kontoret mitt. Rommet hadde vært mitt fristed, et sted for bøker og stillhet. Nå hadde jeg forvandlet det til et krigsrom.
 
-På den ene veggen hang et stort kart over Nesøya. Jeg hadde festet bilder med tegnestifter. Thea i sentrum. Marius til venstre. Et uskarpt bilde av Aksel Halvorsen til høyre. Og litt for seg selv, det kornete bildet av Hyssingmannen, Harald Holmen. Mellom bildene strakte det seg et nettverk av røde tråder som koblet steder og hendelser. Hvamodden. Kiwi. Aall-løypa. Vendla. Søndre vei.
+På den ene veggen hang et stort kart over Nesøya. Jeg hadde festet bilder med tegnestifter. Thea i sentrum. Emil til venstre. Et uskarpt bilde av Aksel Halvorsen til høyre. Og litt for seg selv, det kornete bildet av Hyssingmannen, Harald Holmen. Mellom bildene strakte det seg et nettverk av røde tråder som koblet steder og hendelser. Hvamodden. Kiwi. Aall-løypa. Vendla. Søndre vei.
 
 Mobergs tavle i Asker var enkel. Den fortalte én historie: Gutten gjorde det. Mitt kart var et rot. Det fortalte for mange historier på en gang, og ingen av dem stemte helt.
 
-Jeg sto foran kartet og tvang meg selv til å glemme alt det som pekte mot Marius. Glemme det plantede smykket. Glemme det beleilige, anonyme tipset. Glemme det svake alibiet. Jeg tvang meg selv til å se på det som var igjen. Anomaliene. Detaljene som ikke passet inn i den enkle fortellingen om sjalusi.
+Jeg sto foran kartet og tvang meg selv til å glemme alt det som pekte mot Emil. Glemme det plantede smykket. Glemme det beleilige, anonyme tipset. Glemme det svake alibiet. Jeg tvang meg selv til å se på det som var igjen. Anomaliene. Detaljene som ikke passet inn i den enkle fortellingen om sjalusi.
 
 Først: Skjellene. Jeg hadde et bilde av dem på kartet. En perfekt, unaturlig sirkel. Hvorfor skulle en sint, sjalu gutt, som angivelig drepte i affekt, ta seg tid til å lage et slikt ritual? Det var ingen logikk i det. Det var en handling preget av kontroll, ikke av kaos. Det var en handling som tilhørte en annen type morder.
 
-Så: Den hvite steinen. Jeg tok den frem fra en liten bevispose jeg hadde lagt på skrivebordet. Den var ikke større enn en fingernegl, men den skrek mot meg. Den tilhørte ikke skogbunnen bak tennishallen. Den tilhørte et velstelt, nesten sterilt utemiljø. En hage der ugress ikke fikk lov til å gro. Hjemme hos Marius hadde politiets bilder vist en ustelt hageflekk med ujevnt gress og en rusten grill. Hjemme hos Aksel Halvorsen var det en enorm, parklignende plen. Men jeg kunne ikke husere å ha sett hvit singel der. Det var en detalj jeg måtte sjekke.
+Så: Den hvite steinen. Jeg tok den frem fra en liten bevispose jeg hadde lagt på skrivebordet. Den var ikke større enn en fingernegl, men den skrek mot meg. Den tilhørte ikke skogbunnen bak tennishallen. Den tilhørte et velstelt, nesten sterilt utemiljø. En hage der ugress ikke fikk lov til å gro. Hjemme hos Emil hadde politiets bilder vist en ustelt hageflekk med ujevnt gress og en rusten grill. Hjemme hos Aksel Halvorsen var det en enorm, parklignende plen. Men jeg kunne ikke husere å ha sett hvit singel der. Det var en detalj jeg måtte sjekke.
 
 Til slutt: Statuen. Vaktmester Svendsens beskrivelse av en mann i pene sko som sto ubevegelig i gjørma og observerte. Bildet var så levende. Det var et bilde på tålmodighet. På planlegging. På en besettelse som var kald og metodisk, ikke het og emosjonell.
 
@@ -22,7 +22,7 @@ Jeg tenkte på Malin-saken. Den gnagende skyldfølelsen. Den gangen hadde jeg og
 
 Jeg så på bildet av Hyssingmannen. Harald Holmen. Navnet visste jeg ikke ennå, men ansiktet hadde jeg studert. Rutinene hans. Hans behov for orden, selv i en triviell handletur. Den plettfrie fasaden bussjåfør Geir hadde beskrevet. Mannen som sto som en statue ifølge vaktmester Svendsen. Det var den samme mannen. Jeg var sikker på det.
 
-Men jeg hadde ingenting. Absolutt ingenting som bandt ham til drapet, annet enn en magefølelse og en håndfull anomalier som ingen andre brydde seg om. For å bevise Marius' uskyld, måtte jeg bevise at en annen var skyldig. Og for å gjøre det, måtte jeg finne et motiv. Hvorfor skulle en stille, anonym mann som Harald Holmen drepe Thea Halvorsen?
+Men jeg hadde ingenting. Absolutt ingenting som bandt ham til drapet, annet enn en magefølelse og en håndfull anomalier som ingen andre brydde seg om. For å bevise Emil' uskyld, måtte jeg bevise at en annen var skyldig. Og for å gjøre det, måtte jeg finne et motiv. Hvorfor skulle en stille, anonym mann som Harald Holmen drepe Thea Halvorsen?
 
 Jeg gikk tilbake til samtalen med broren hennes, Markus. *«Hun likte å se på folk. Hun kalte det å samle karakterer.»*
 
@@ -50,7 +50,7 @@ Det ble stille i den andre enden. «Det var et anonymt tips, Konrad. Støttet av
 
 Det ble en ny, lang pause. Jeg kunne nesten høre henne veie sine alternativer. Lojaliteten til en god historie mot den lille, gnagende tvilen jeg hadde plantet hos henne.
 
-«Bildet vi trykket,» sa hun til slutt, lavt. «Vi fikk et par telefoner. En gammel dame mente hun kjente ham igjen fra bridgeklubben for mange år siden. Sa han het Holmen. Harald Holmen. Bodde visstnok alene i et hus i Søndre vei. Vi sjekket det ikke videre. Det virket irrelevant da Marius-sporet ble så hett.»
+«Bildet vi trykket,» sa hun til slutt, lavt. «Vi fikk et par telefoner. En gammel dame mente hun kjente ham igjen fra bridgeklubben for mange år siden. Sa han het Holmen. Harald Holmen. Bodde visstnok alene i et hus i Søndre vei. Vi sjekket det ikke videre. Det virket irrelevant da Emil-sporet ble så hett.»
 
 Hjertet mitt hoppet over et slag. Harald Holmen. Søndre vei. Et navn og en adresse.
 

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_14.md

@@ -10,7 +10,7 @@ Det var Aksel selv som åpnet døren. Han så ut som han hadde eldet ti år på
 
 «Saken er ikke avsluttet før en dom er avsagt,» sa jeg og gikk forbi ham inn i den kalde hallen. «Jeg har bare et par oppfølgingsspørsmål.»
 
-Han fulgte etter meg inn i den enorme stuen, der utsikten over fjorden lå som et kaldt, likegyldig maleri. «Jeg har ingenting mer å si. Det var den gutten. Marius. Det har jeg sagt hele tiden.»
+Han fulgte etter meg inn i den enorme stuen, der utsikten over fjorden lå som et kaldt, likegyldig maleri. «Jeg har ingenting mer å si. Det var den gutten. Emil. Det har jeg sagt hele tiden.»
 
 «Det er ikke ham jeg vil snakke om,» sa jeg og snudde meg mot ham. «Jeg vil snakke om Thea. Om den siste tiden hennes. Markus fortalte meg at hun virket vaktsom. At hun hadde en hemmelighet.»
 

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_15.md

@@ -1,6 +1,6 @@
 # 15. Slutten på begynnelsen
 
-Det finnes en egen type stillhet som legger seg over et samfunn når en syndebukk er funnet. Det er ikke fred, men en kollektiv utpust. En lettelse over at monsteret har fått et ansikt, at frykten har fått en adresse. Mens jeg kjørte gjennom Nesøyas gater, kunne jeg føle det. Flaggene vaiet som normalt. Folk klippet plenene sine. Livet gikk videre, med den lille, stygge parentesen om Thea Halvorsen tilsynelatende lukket. Marius Johansen satt i varetekt. Saken var, for alle praktiske formål, løst.
+Det finnes en egen type stillhet som legger seg over et samfunn når en syndebukk er funnet. Det er ikke fred, men en kollektiv utpust. En lettelse over at monsteret har fått et ansikt, at frykten har fått en adresse. Mens jeg kjørte gjennom Nesøyas gater, kunne jeg føle det. Flaggene vaiet som normalt. Folk klippet plenene sine. Livet gikk videre, med den lille, stygge parentesen om Thea Halvorsen tilsynelatende lukket. Emil Skare satt i varetekt. Saken var, for alle praktiske formål, løst.
 
 Men for meg hadde den aldri føltes mer åpen.
 
@@ -32,11 +32,11 @@ Jeg så opp mot det grå huset igjen. Fred var det siste denne øya kom til å f
 
 Jeg startet bilen og kjørte hjem. Frustrasjonen brant i meg, en hjelpeløs, kald ild. Jeg hadde alle brikkene, men jeg klarte ikke å sette dem sammen på en måte som overbeviste noen andre enn meg selv.
 
-Tilbake på kontoret mitt sto jeg igjen foran kartet på veggen. Det var et bilde på min egen frustrasjon. Et kaotisk nettverk av teorier og løse tråder. Jeg så på bildet av Marius, nå med ordet «SIKTET» skrevet under. Jeg så på bildet av Harald Holmen, den navngitte skyggen.
+Tilbake på kontoret mitt sto jeg igjen foran kartet på veggen. Det var et bilde på min egen frustrasjon. Et kaotisk nettverk av teorier og løse tråder. Jeg så på bildet av Emil, nå med ordet «SIKTET» skrevet under. Jeg så på bildet av Harald Holmen, den navngitte skyggen.
 
 Dette var slutten på begynnelsen. Den offisielle etterforskningen var over. Politiet hadde sin mann, pressen hadde sin historie, og Nesøya hadde sin syndebukk. Fra nå av var jeg alene. Dette var ikke lenger en sak, det var en personlig besettelse. En kamp mot et system som hadde bestemt seg, og mot en morder som var så smart at han hadde klart å gjøre seg selv usynlig.
 
-Jeg strakte meg frem og rev ned bildet av Marius Johansen fra kartet. Han hørte ikke lenger hjemme her. Han var et offer, ikke en gjerningsmann.
+Jeg strakte meg frem og rev ned bildet av Emil Skare fra kartet. Han hørte ikke lenger hjemme her. Han var et offer, ikke en gjerningsmann.
 
 Igjen sto bildet av Thea, og overfor henne, bildet av Harald Holmen. Mellom dem, et tomrom fylt av ubesvarte spørsmål.
 

de_som_forsvinner_i_taaken/part1.md

@@ -16,11 +16,11 @@
 
 **Kapittel 4: Slottet på Vendla**
 *   **Fokus:** Konrad Juul og offerets familie.
-*   **Handling:** Konrad overbringer dødsbudskapet til Theas familie. Faren, Aksel Halvorsen, reagerer med kontrollert raseri over tapet av kontroll. Moren, Beate, er knust. Broren, Markus, reagerer med en innadvendt stillhet. Konrad får vite om Theas "opprør" (jobben på Kiwi) og om den forsmådde eks-kjæresten, Marius (tidligere Marius), som nylig ble kastet ut av faren. Sporet mot Marius er etablert.
+*   **Handling:** Konrad overbringer dødsbudskapet til Theas familie. Faren, Aksel Halvorsen, reagerer med kontrollert raseri over tapet av kontroll. Moren, Beate, er knust. Broren, Markus, reagerer med en innadvendt stillhet. Konrad får vite om Theas "opprør" (jobben på Kiwi) og om den forsmådde eks-kjæresten, Emil (tidligere Emil), som nylig ble kastet ut av faren. Sporet mot Emil er etablert.
 
 **Kapittel 5: Våpenhvilen og eks-kjæresten**
 *   **Fokus:** Konrad Juul, pressen og den første mistenkte.
-*   **Handling:** Konrad kontakter redaksjonssjef Kjersti Madsen i Budstikka for å forhandle om en 24-timers "våpenhvile" fra heksejakt i media. Deretter oppsøker han eks-kjæresten Marius. Marius er knust av sorg, men også fylt av hat mot Theas far. Alibiet hans er svakt (alene hjemme). Han forteller Konrad om "Hyssingmannen", en rar, fast kunde på Kiwi som gjorde Thea ukomfortabel.
+*   **Handling:** Konrad kontakter redaksjonssjef Kjersti Madsen i Budstikka for å forhandle om en 24-timers "våpenhvile" fra heksejakt i media. Deretter oppsøker han eks-kjæresten Emil. Emil er knust av sorg, men også fylt av hat mot Theas far. Alibiet hans er svakt (alene hjemme). Han forteller Konrad om "Hyssingmannen", en rar, fast kunde på Kiwi som gjorde Thea ukomfortabel.
 
 **Kapittel 6: Hyssingmannen og butikkens hemmeligheter**
 *   **Fokus:** Konrad Juul og Moberg.
@@ -32,7 +32,7 @@
 
 **Kapittel 8: Morderens perspektiv – Orden i kaoset**
 *   **Fokus:** Harald Holmen.
-*   **Handling:** Harald ser sitt eget bilde i Budstikka og blir irritert over politiets inkompetanse. Vi får innblikk i hans motiv: Thea var en "feil" i hans perfekte system. For å gjenopprette balansen og lede politiet bort fra seg selv, sender han et anonymt tips til Budstikka som peker mot Marius.
+*   **Handling:** Harald ser sitt eget bilde i Budstikka og blir irritert over politiets inkompetanse. Vi får innblikk i hans motiv: Thea var en "feil" i hans perfekte system. For å gjenopprette balansen og lede politiet bort fra seg selv, sender han et anonymt tips til Budstikka som peker mot Emil.
 
 **Kapittel 9: Aall-løypa og tennishallen**
 *   **Fokus:** Konrad Juul.
@@ -43,12 +43,12 @@
 *   **Handling:** 24-timersfristen er ute. Budstikka publiserer en stor artikkel med bilde av "Hyssingmannen" og det anonyme tipset om eks-kjæresten. Presset på politiet øker, og spekulasjonene i lokalsamfunnet når et kokepunkt.
 
 **Kapittel 11: Falskt spor**
-*   **Fokus:** Harald Holmen og Marius.
-*   **Handling:** For å sementere mistanken mot Marius, planter Harald et personlig objekt som tilhørte Thea (f.eks. et smykke) i nærheten av Marius' leilighet, der politiet lett vil finne det. Handlingen er kald og kalkulert.
+*   **Fokus:** Harald Holmen og Emil.
+*   **Handling:** For å sementere mistanken mot Emil, planter Harald et personlig objekt som tilhørte Thea (f.eks. et smykke) i nærheten av Emil' leilighet, der politiet lett vil finne det. Handlingen er kald og kalkulert.
 
 **Kapittel 12: Nettet strammer seg – rundt feil person**
-*   **Fokus:** Konrad, Moberg og Marius.
-*   **Handling:** Politiet finner det plantede beviset. For alle unntatt Konrad, ser saken nå løst ut. Marius hentes inn til et hardt avhør og nekter desperat, men bevisene mot ham er overveldende.
+*   **Fokus:** Konrad, Moberg og Emil.
+*   **Handling:** Politiet finner det plantede beviset. For alle unntatt Konrad, ser saken nå løst ut. Emil hentes inn til et hardt avhør og nekter desperat, men bevisene mot ham er overveldende.
 
 **Kapittel 13: Tvilen**
 *   **Fokus:** Konrad Juul.
@@ -60,4 +60,4 @@
 
 **Kapittel 15: Slutten på begynnelsen**
 *   **Fokus:** Konrad, Moberg og avslutning av Del 1.
-*   **Handling:** Marius blir formelt siktet. Politiet og lokalsamfunnet tror saken er løst. Del 1 avsluttes med at Konrad står alene med sin tvil, overbevist om at de har feil mann og at den virkelige morderen fortsatt er der ute, usynlig og trygg. Jakten er langt fra over.
+*   **Handling:** Emil blir formelt siktet. Politiet og lokalsamfunnet tror saken er løst. Del 1 avsluttes med at Konrad står alene med sin tvil, overbevist om at de har feil mann og at den virkelige morderen fortsatt er der ute, usynlig og trygg. Jakten er langt fra over.