Corrected some small stuff, added styling, and create part2.

de_som_forsvinner_i_taaken/.gitignore

@@ -0,0 +1 @@
+*.epub

de_som_forsvinner_i_taaken/_structure.md

@@ -33,7 +33,7 @@ Dette er bokens hjerte – den lange, seige og kompliserte etterforskningen. Her
 
 *   **Hovedmål:** Komplisere etterforskningen, øke spenningen og fordype oss i både Juuls og Haralds psyke.
 *   **Juuls etterforskning:**
-    *   Han vil systematisk jobbe seg gjennom listen over mistenkte. Han vil snakke med folk på Idrettsparken, ved tennishallen. Han vil gå Aall-løypa gjentatte ganger, prøve å se det Thea så.
+    *   Han vil systematisk jobbe seg gjennom listen over mistenkte. Han vil snakke med folk på Idrettsparken, ved tennisboblen. Han vil gå Aall-løypa gjentatte ganger, prøve å se det Thea så.
     *   Han vil oppdage små inkonsekvenser. Kanskje eks-kjærestens alibi er vanntett, til tross for at alt annet peker mot ham.
     *   Han vil føle seg overvåket. Dette er Harald som observerer Juul, og det skaper en nervepirrende katt-og-mus-lek der bare den ene vet at leken har startet.
 *   **Haralds perspektiv:**
@@ -52,7 +52,7 @@ Nå strammes garnet. Tempoet skrus opp mot et uunngåelig klimaks.
 
 *   **Hovedmål:** Løse gåten og levere en tilfredsstillende konklusjon.
 *   **Gjennombruddet:**
-    *   Juul legger sammen alle de små, rare detaljene: skyggen ved tennishallen, de rituelle skjellene, den metodiske fremgangsmåten. Han leter ikke lenger etter et motiv basert på sjalusi eller penger, men et motiv basert på psykologi og besettelse.
+    *   Juul legger sammen alle de små, rare detaljene: skyggen ved tennisboblen, de rituelle skjellene, den metodiske fremgangsmåten. Han leter ikke lenger etter et motiv basert på sjalusi eller penger, men et motiv basert på psykologi og besettelse.
     *   Den siste brikken faller på plass. Kanskje han husker en detalj fra Torbjørns vitnemål. Kanskje han innser at jorden på Theas føtter ikke stemmer med sanden på Hvamodden. Eller kanskje han har den korte, normale samtalen med Harald og legger merke til noe – en manisk fokus på en flekk på jakken hans, en kommentar om orden – som får alle alarmklokker til å ringe.
 *   **Klimaks:**
     *   Dette må bli personlig. Juul drar ikke til Harald med et helt politikorps. Han drar alene, eller bare med Moberg.

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_00-introduction.md

@@ -1,6 +1,8 @@
 # De som forsvinner i tåken
 
-## Del 1
+## Innhold
+
+### DEL 1: SÅRET
 
 1. Tåken
 2. Åstedet Våkner
@@ -10,18 +12,20 @@
 6. Hyssingmannen og butikkens hemmelighet
 7. Den tause broren
 8. Orden i kaoset
-9. Aall-løypa og tennishallen
+9. Aall-løypa og tennisboblen
 10. Budstikka øker presset
 11. Falskt Spor
-12. Nettet strammer seg - Rundt feil person
-13. Tvilen
+12. Nettet strammer seg
 14. Et siste besøk
 15. Slutten på begynnelsen
 
-## Del 2
+
+### DEL 2: INFEKSJONEN
+
+### DEL 3: KONFRONTASJONEN
 
 
-# Forord
+## Forord
 
 Nesøya er et fredelig sted. På solrike ettermiddager speiler sjøen seg i vinduene, og naboene hilser vennlig mens de går tur med hunden. Det er et sted hvor man kunne tro at ingenting vondt noensinne skjer.
 Men under overflaten kan selv den roligste idyll skjule mørke historier.

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_01.md

@@ -1,4 +1,6 @@
-# 1. Tåken
+# DEL 1 - SÅRET
+
+## Tåken
 
 Tåken kom alltid først. Den snek seg inn fra Oslofjorden som en stille innbruddstyv, la seg som et klamt, grått teppe over vannet og kvalte de første morgentimene. For folk på fastlandet var den et irritasjonsmoment, et varsel om en fuktig og kjølig dag. For oss på Nesøya var den en del av øyas sjel, en påminnelse om at vi, til tross for Nesøybruas solide betongfavntak, levde på naturens premisser.
 

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_02.md

@@ -1,4 +1,4 @@
-# 2. Åstedet Våkner
+## Åstedet Våkner
 
 Åsteder har sitt eget, grusomme liv. Det starter i en lamslått stillhet, før det vekkes av sirener og blålys. Så kommer de hvite kjeledressene, teknikerne fra Kripos som beveger seg med en innøvd, nesten dansende presisjon. De er åstedets hvite blodceller, som strømmer til for å kartlegge infeksjonen, samle prøver og dokumentere såret før det gror igjen og skjuler hemmelighetene sine for alltid.
 
@@ -56,11 +56,11 @@ Ida tenkte seg om. Stillheten i butikken føltes trykkende. Lukten av nystekte b
 
 «Hva sa hun?» spurte jeg og lente meg litt nærmere.
 
-«Hun løp jo alltid den Aall-løypa før jobb. Nede ved stranda der. Hun sa at hun hadde følt seg… observert. Et par ganger.»
+«Hun løp jo alltid den Aall-løypa før jobb. Og videre ned til stranda der. Hun sa at hun hadde følt seg… observert. Et par ganger.»
 
 Pulsen min økte et hakk. «Observert? Hvordan da?»
 
-«Hun sa det var en mann. Som bare sto der inne i skogen. Ved området bak tennishallen, der løypa svinger. Hun så ham bare som en skygge mellom trærne. Han gjorde ingenting, bare sto der. Hun sa det ga henne frysninger.»
+«Hun sa det var en mann. Som bare sto der inne i skogen. Ved området ovenfor tennisboblen, der løypa svinger. Hun så ham bare som en skygge mellom trærne. Han gjorde ingenting, bare sto der. Hun sa det ga henne frysninger.»
 
 «Sa hun noe om hvordan han så ut?»
 
@@ -68,4 +68,4 @@ Pulsen min økte et hakk. «Observert? Hvordan da?»
 
 Jeg rettet meg opp. En skygge i skogen. En tilskuer. En som visste hvor hun løp, og når hun løp. En som hadde ventet på den rette morgenen. En morgen tåken lå tykk nok til å slette ut alle spor, alle vitner.
 
-Jeg så ut gjennom glassdøren, mot den grå, fuktige dagen. Jakten hadde fått en retning. Den pekte ikke lenger bare mot en strand, men mot en sti i skogen. Mot området bak tennishallen. Mot en skygge som hadde trådt ut av mørket.
+Jeg så ut gjennom glassdøren, mot den grå, fuktige dagen. Jakten hadde fått en retning. Den pekte ikke lenger bare mot en strand, men mot en sti i skogen. Mot området bak tennisboblen. Mot en skygge som hadde trådt ut av mørket.

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_03.md

@@ -1,4 +1,4 @@
-# 3. Orden
+## Orden
 
 Harald Holmen likte orden. Han likte lyden av kaffetrakteren som fullførte sin syklus med et tilfredsstillende gurgle. Han likte måten solstrålene, når de først brøt gjennom tåken, tegnet presise rektangler på det nyslipte eikegulvet. Huset hans i Søndre vei var et monument over kontroll. Ikke en bok lå feil i hyllen, ikke et støvkorn fikk lov til å slå seg til ro på de mørke, minimalistiske flatene.
 
@@ -22,7 +22,7 @@ Harald stirret på bildet. Ansiktet hans forble uttrykksløst, men hånden som h
 
 Han la fra seg telefonen, og blikket falt tilbake på skoen han holdt i hånden. Han var nesten ferdig. Snart ville den være ren. Plettfri. Akkurat som den andre. Snart ville de kunne settes tilbake på plassen sin i gangen, og ordenen ville være gjenopprettet.
 
-Han skylte skoen en siste gang under det kalde vannet. Han så for seg Aall-løypa i morgentimene. Tåken som hang mellom trærne som et sceneteppe. Stillheten. Den spesielle, forventningsfulle stillheten rett før solen står opp. Han så for seg skyggen han hadde vært, usynlig og tålmodig, bak tennishallen.
+Han skylte skoen en siste gang under det kalde vannet. Han så for seg Aall-løypa i morgentimene. Tåken som hang mellom trærne som et sceneteppe. Stillheten. Den spesielle, forventningsfulle stillheten rett før solen står opp. Han så for seg skyggen han hadde vært, usynlig og tålmodig, bak tennisboblen.
 
 Utenfor begynte tåken endelig å lette. Harald Holmen tørket skoene med en klut og satte dem til tørk på en avis. Han så ut av det lille vinduet på vaskerommet, mot den sørlige delen av øya, der han visste at blålysene og de gule sperrebåndene nå forurenset landskapet.
 

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_04.md

@@ -1,4 +1,4 @@
-# 4. Slottet på Vendla
+## Slottet på Vendla
 
 Å overbringe et dødsbudskap er som å utføre en amputasjon uten bedøvelse. Det finnes ingen pen måte å gjøre det på. Ingen ord som kan dempe sjokket, ingen setninger som kan lindre den umiddelbare, flammende smerten. Jeg hadde gjort det dusinvis av ganger i min karriere, og hver eneste gang etterlot det en sur smak av aske i munnen.
 
@@ -72,11 +72,11 @@ Jeg noterte navnet i hodet. Emil. En eks-kjæreste som ble kastet ut. En rød si
 
 Jeg forlot huset ti minutter senere, etter å ha fått etternavn og adresse til Emil. Jeg lot dem være alene med sorgen sin, eller hva det nå var som skjulte seg bak fasaden av sjokk og kontroll. Da jeg kom ut, sto jeg et øyeblikk og pustet inn den salte luften. Inne i det perfekte huset lå en familie i ruiner. Men det var noe som skurret. Sorgen føltes ekte nok hos Beate og Markus, men den var blandet med noe annet. Noe usagt. Og Aksel Halvorsens reaksjon var ikke sorg. Det var raseriet til en mann som hadde mistet kontrollen.
 
-I stedet for å kjøre rett til denne Emil, svingte jeg ned til DNB-tomten, parkeringsplassen for Brønnøya-båten. Jeg trengte et øyeblikk. Jeg parkerte ytterst ved vannkanten og så kabelfergen gli langsomt over det grå sundet. En endeløs, monoton bevegelse. Frem og tilbake.
+I stedet for å kjøre rett til denne Emil, svingte jeg ned til DNB-tomten, parkeringsplassen for gjester og turgåere som skal til Brønnøya. Jeg trengte et øyeblikk. Jeg parkerte nærmest Vendla og ble sittende å tenke.
 
 Saken begynte å ta form. En rikmannsdatter med et behov for å være normal. En far som foraktet det. En stille bror. Og en forsmådd eks-kjæreste. Det var et klassisk oppsett. For klassisk.
 
-Og så var det Ida på Kiwi sin historie. Skyggen i skogen ved tennishallen. Det passet ikke inn med en sjalu eks. Det hintet om noe annet. Noe kaldere. En observatør. En jeger.
+Og så var det Ida på Kiwi sin historie. Skyggen i skogen ved tennisboblen. Det passet ikke inn med en sjalu eks. Det hintet om noe annet. Noe kaldere. En observatør. En jeger.
 
 Bildet av den døde jenta i sanden, med den absurde, pene sirkelen av skjell, kom tilbake til meg. Det var ikke et resultat av et emosjonelt utbrudd. Det var en handling. En signatur.
 

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_05.md

@@ -1,4 +1,4 @@
-# 5. Våpenhvilen og eks-kjæresten
+## Våpenhvilen og eks-kjæresten
 
 Budstikka, eller Asker og Bærums Budstikke som den formelt het, holdt til i et moderne glassbygg på Billingstad, bare en kort, men mental evighet fra Nesøyas lukkede verden. For øyboerne var lokalavisen både en kilde til stolthet og en konstant irritasjon. Den skrev om kommunestyremøter, lokale idrettslag og åpningen av nye rundkjøringer med den samme gravalvorlige intensiteten. Men når noe virkelig skjedde, slik som nå, forvandlet avisen seg til et sultent rovdyr.
 

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_06.md

@@ -1,4 +1,4 @@
-# 6. Hyssingmannen og butikkens hemmelighet
+## Hyssingmannen og butikkens hemmelighet
 
 Det finnes et eget, lite helvete reservert for etterforskere, og det er innredet med en ukomfortabel kontorstol, en flimrende skjerm og timevis med overvåkningsfilm. Lyden er som regel fraværende, fargene er blasse, og bildene viser for det meste bare den samme, uendelige paraden av alminnelighet. Folk som kjøper melk, folk som sjekker mobilen i køen, folk som glemmer handlenettet sitt. Men et sted i denne grøten av trivialiteter, hvis man er tålmodig nok, kan man finne djevelen i detaljene.
 
@@ -34,7 +34,7 @@ Denne gangen var smilet hennes litt stivere. Hun så ikke direkte på ham da hun
 
 Moberg så på meg. Blikket hans klarnet. «Bussen.»
 
-En time senere sto jeg ved bussholdeplassen utenfor Kiwi og ventet. Den blå 265-bussen kom svingende rundt svingen, presis som alltid. Da den stoppet, gikk jeg om bord og viste legitimasjonen min til sjåføren, en kraftig kar med et vennlig ansikt og øyne som hadde sett det meste langs Nesøyas veier.
+En time senere sto jeg ved bussholdeplassen utenfor Kiwi og ventet. Den grønne 265-bussen kom kjørende opp den bratte bakken, presis som alltid. Da den stoppet, gikk jeg om bord og viste legitimasjonen min til sjåføren, en kraftig kar med et vennlig ansikt og øyne som hadde sett det meste langs Nesøyas veier.
 
 «Geir Olsen?»
 
@@ -48,17 +48,17 @@ Geir myste mot bildet. «Å, han der, ja,» sa han nesten umiddelbart. «Stille-
 
 Bussen begynte å rulle igjen, ut på sin faste runde rundt øya.
 
-«Ikke så mye å fortelle, egentlig,» sa Geir og svingte elegant unna en postbil. «Han er en rutine. Går på ved Hvam-stoppet, alltid på ettermiddagen. Drar inn til Sandvika. Kommer tilbake med en senere buss. Alltid alene. Alltid plettfritt kledd. Har aldri hørt ham si mer enn to ord. Betaler kontant. Aldri noe tull.»
+«Ikke så mye å fortelle, egentlig,» sa Geir og svingte elegant unna en postbil. «Han er en rutine. Går på ved Søndre Brygge-stoppet, alltid på ettermiddagen. Drar inn til Sandvika. Kommer tilbake med en senere buss. Alltid alene. Alltid plettfritt kledd. Har aldri hørt ham si mer enn to ord. Betaler kontant. Aldri noe tull.»
 
-«Hvam-stoppet,» gjentok jeg. Det lå sør på øya, ikke langt fra verken Aall-løypa eller avstikkeren ned til Hvamodden. Alt hang sammen. «Virker han truende?»
+«Søndre Brygge,» gjentok jeg. Det lå sør på øya, ikke langt fra verken Aall-løypa eller Hvamodden. Alt hang sammen. «Virker han truende?»
 
 Geir lo en kort, humrende latter. «Truende? Nei, tvert imot. Han er så stille og anonym at du nesten glemmer at han er der. Men han har et intenst blikk. Det har jeg lagt merke til. Når han ser ut av vinduet, er det ikke som oss andre, som bare lar tankene fly. Han ser ut som han studerer ting. Husene, hagene, folkene som går forbi. Som om han kartlegger alt sammen.»
 
-Bussen svingte inn på Søndre vei. Jeg så ut på de velstelte husene som gled forbi. Hvilket av dem var hans? Hvilket av disse pene, ordentlige hjemmene skjulte en mann som kjøpte hyssing hver uke og skremte unge jenter i kassa på butikken?
+Bussen svingte opp Vendla og kjørte inn på Søndre vei. Jeg så ut på de velstelte husene som gled forbi. Hvilket av dem var hans? Hvilket av disse pene, ordentlige hjemmene skjulte en mann som kjøpte hyssing hver uke og skremte unge jenter i kassa på butikken?
 
 Jeg tenkte på Harald Holmen, slik vi nå hadde sett ham på video. Måten han plasserte varene på båndet. Måten han unngikk blikkontakt. Det var ikke bare en sjenert mann. Det var en mann med en jernhard kontroll. En mann som levde etter et sett med usynlige, rigide regler. Og Thea, med sin livlige, litt kaotiske væremåte, hadde på et eller annet vis brutt en av de reglene.
 
-«Takk, Geir,» sa jeg da bussen nærmet seg Kiwi-stoppet igjen. «Du har vært til stor hjelp.»
+«Takk, Geir,» sa jeg da bussen nærmet seg Otto Blehrs vei-stoppet igjen. «Du har vært til stor hjelp.»
 
 «Bare hyggelig,» sa han. «Håper dere finner ut av… du vet. Forferdelig. Hele øya er i sjokk.»
 

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_07.md

@@ -1,8 +1,8 @@
-# 7. Den tause broren
+## Den tause broren
 
 Det er en uskreven regel i drapsetterforskning: Snakk med familien først for å få oversikten, og snakk med dem igjen når det første sjokket har lagt seg. Det er da de små, viktige detaljene ofte siver ut. Når den lammende sorgen gir plass for hukommelsen, for de siste samtalene, de uavklarte kranglene, de små observasjonene som virket ubetydelige da, men som nå fremstår som illevarslende tegn.
 
-Jeg fant Markus Halvorsen der jeg hadde en anelse om at jeg ville finne ham. Ikke i den sterile, hvite festningen på Vendla, men på den slitte trebenken som sto helt ytterst på moloen ved Hvamodden, bare et par hundre meter fra der søsteren hans ble funnet. Han hadde ikke valgt stranden, men moloen, som om han trengte det solide, harde berget under seg. Han kastet småstein i det grå vannet, én etter én, og så på ringene som spredte seg og forsvant.
+Jeg fant Markus Halvorsen der jeg hadde en anelse om at jeg ville finne ham. Ikke i den sterile, hvite festningen på Vendla, men på den slitte trebenken som sto helt ytterst på de ruglete knausene ved Hvamodden, bare et par hundre meter fra der søsteren hans ble funnet. Han hadde ikke valgt stranden, men ytterst på de ruglete knausene, som om han trengte det solide, harde berget under seg. Han kastet småstein i det grå vannet, én etter én, og så på ringene som spredte seg og forsvant.
 
 Jeg nærmet meg langsomt, for ikke å skremme ham. Lyden av skoene mine mot grusen fikk ham til å se opp. Det var ingen overraskelse i blikket hans, bare en tom resignasjon.
 
@@ -16,7 +16,7 @@ Beskrivelsen var treffende og brutal. Jeg satte meg ned ved siden av ham, holdt
 
 «Faren din nevnte at Thea hadde et lite opprør,» sa jeg forsiktig. «Jobben på Kiwi. At hun ville være ‘normal’. Var det alt?»
 
-Markus sluttet å kaste stein. Han stirret ut over fjorden, mot Brønnøya som lå som en mørk silhuett i ettermiddagslyset.
+Markus sluttet å kaste stein. Han stirret ut over fjorden, mot Holmen Fjordhotell som nesten lå som en mørk silhuett i ettermiddagslyset.
 
 «Normal? Nei. Thea ville være *fri*.» Han snudde seg mot meg, og for første gang så jeg et glimt av ild i de ellers sløve øynene. «Du ser huset vårt. Du ser bilene. Folk tror vi har alt. Men vi har ingenting som er vårt eget. Alt er en del av ‘Prosjekt Halvorsen’. Utdanningen vår, vennene våre, fremtidsplanene. Alt er en del av fars store plan.»
 

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_08.md

@@ -1,4 +1,4 @@
-# 8. Orden i kaoset
+## Orden i kaoset
 
 Harald Holmen satt ved kjøkkenbordet i det plettfrie huset sitt i Søndre vei. Utenfor var dagen grå og ubestemmelig, men inne hos Harald var alt presist. Kaffekoppen sto nøyaktig fem centimeter fra kanten av nettbrettet. Sukkerskålen sto i perfekt flukt med saltbøssen. Det var en orden som ga ham en dyp, fysisk tilfredsstillelse. En ro i sjelen.
 
@@ -22,7 +22,7 @@ Så begynte hun på Kiwi. Det var verre. Der ble hun et knutepunkt for sosialt k
 
 Han hadde studert henne. Lært seg rutinene hennes. Løpeturen i Aall-løypa, pausen på stranden. Det var ikke en besettelse, slik politiet sikkert ville kalt det. Det var en analyse. Han analyserte en feil for å finne den beste måten å korrigere den på.
 
-Og drapsnatten… Det hadde vært en handling av ren nødvendighet. Han hadde ventet på henne i tåken, bak tennishallen. Hun kom løpende, lett på foten, med musikk i ørene. Hun la ikke merke til ham før han sto rett foran henne. Overraskelsen i øynene hennes var den siste uordenen. Så hadde han stukket. Ett presist, effektivt stikk. Ingen kamp, ingen støy. Rent.
+Og drapsnatten… Det hadde vært en handling av ren nødvendighet. Han hadde ventet på henne i tåken, bak tennisboblen. Hun kom løpende, lett på foten, med musikk i ørene. Hun la ikke merke til ham før han sto rett foran henne. Overraskelsen i øynene hennes var den siste uordenen. Så hadde han stukket. Ett presist, effektivt stikk. Ingen kamp, ingen støy. Rent.
 
 Han hadde ført henne ned til stranden. Plassert henne. Og skjellene… skjellene var ikke en signatur. De var en gjenopprettelse. Han erstattet hennes kaos med en perfekt sirkel. Han ryddet opp.
 

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_09.md

@@ -1,14 +1,14 @@
-# 9. Aall-løypa og tennishallenm
+## Aall-løypa og tennisboblen
 
 Det finnes steder som for alltid blir merket av en hendelse. De blir tause monumenter over et øyeblikk da alt ble forandret. Aall-løypa var i ferd med å bli et slikt sted. Før var den bare en 500-meter lang sløyfe av myk flis og hardpakket jord i skogen som omkranset Vendla barnehage – en arena for helse, lek og naboprat. Nå lå den der som et åpent sår i øyas bevissthet, et sted man hastet forbi med senket blikk.
 
-Jeg dro dit i grålysningen, samme tidspunkt som Thea Halvorsen hadde startet sin siste løpetur. Luften var bitende kald og fylt av den fuktige, metalliske lukten av høst. Fra Idrettsparken nedenfor hørte jeg den ensomme, rytmiske lyden av en tennisball som ble slått mot en vegg inne i tennishallen – en tidlig morgenentusiast som trente server. Lyden var hul og regelmessig, som et hjerteslag. Et mekanisk hjerte for et sted som hadde mistet sitt eget.
+Jeg dro dit i grålysningen, samme tidspunkt som Thea Halvorsen hadde startet sin siste løpetur. Luften var bitende kald og fylt av den fuktige, metalliske lukten av høst. Fra Idrettsparken nedenfor hørte jeg den ensomme, rytmiske lyden av en tennisball som ble slått mot en vegg utenfor tennisboblen – en tidlig morgenentusiast som trente server. Lyden var hul og regelmessig, som et hjerteslag. Et mekanisk hjerte for et sted som hadde mistet sitt eget.
 
 Jeg parkerte bilen og begynte å gå. Ikke som en etterforsker, men som en løper. Jeg prøvde å finne Theas rytme, se det hun så. Løypa var vakker, selv i det svake lyset. Høye furutrær dannet et tak over stien, og bakken var dekket av et teppe av fargerikt løv. Den var designet for å gi en følelse av trygghet, av å være i naturen, men samtidig bare et steinkast fra sivilisasjonen. Her og der sto enkle trebenker, donert av lokale bedrifter. Små skilt minnet turgåere om å holde hunden i bånd. Det var et stykke kuratert, ufarlig villmark.
 
 Det var nettopp denne tryggheten som gjorde stedet så perfekt for en jeger. Offeret senker guarden. Rutinene er faste. Omgivelsene er kjente. Det var ikke et sted for et affektdrap. En sjalu eks-kjæreste som Emil ville ha konfrontert henne hjemme, kranglet med henne på parkeringsplassen utenfor Kiwi. Han ville ha skapt en scene. Dette var noe annet. Dette var planlagt. Dette var en felle.
 
-Jeg fortsatte forbi Vendla barnehage, som lå mørk og stille, og nærmet meg svingen. Her flatet løypa ut, og til venstre åpnet skogen seg litt opp og avslørte en slak skråning ned mot baksiden av tennishallen. Bygningen lå som en stor, hvit boks, lavere i terrenget. Mellom løypa og hallen var det et tjern av buskas, småtrær og høyt gress. Et ingenmannsland.
+Jeg fortsatte forbi Vendla barnehage, som lå mørk og stille, og nærmet meg svingen. Her flatet løypa ut, og til venstre åpnet skogen seg litt opp og avslørte en slak skråning ned mot baksiden av tennisboblen. Bygningen lå som en stor, hvit boks, lavere i terrenget. Mellom løypa og hallen var det et tjern av buskas, småtrær og høyt gress. Et ingenmannsland.
 
 Ifølge Ida var det her, i denne svingen, at Thea hadde sett skyggen.
 
@@ -30,11 +30,11 @@ Jeg holdt den lille, hvite steinen i håndflaten. Den var kald og hard. Hvor kom
 
 «Finner du noe interessant?»
 
-Stemmen fikk meg til å fare sammen. Jeg snudde meg brått. En eldre mann i en kjeledress sto i kanten av skogholtet, ved hjørnet av tennishallen. Han holdt en rive i den ene hånden og så på meg med et nysgjerrig, men ikke uvennlig blikk.
+Stemmen fikk meg til å fare sammen. Jeg snudde meg brått. En godt trent mann sto i kanten av skogholtet, ved svingen ovenfor tennisboblen. Han holdt en rive i den ene hånden og så på meg med et nysgjerrig, og vennlig blikk.
 
 «Jeg forstyrrer kanskje?» sa jeg og reiste meg.
 
-«Neida,» sa mannen og spyttet en brun stråle med snus på bakken. «Bare lurte på hva en pen mann i frakk gjorde på knærne i gjørma mi. Jeg er Svendsen. Vaktmester her.»
+«Neida,» sa mannen og smilte. «Bare lurte på hva en pen mann i frakk gjorde på knærne i gjørma mi. Jeg er Svendsen. Vaktmesteren her.»
 
 «Juul,» sa jeg. «Jeg bistår politiet.»
 
@@ -42,7 +42,7 @@ Svendsen nikket langsomt. «Tenkte meg det. Forferdelig, det som skjedde. Stakka
 
 «Vi prøver å kartlegge bevegelsene hennes. Og andres. Så du noe uvanlig den morgenen?»
 
-«Uvanlig?» Han lo en tørr, rusten latter. «Sønn, jeg har jobbet her i tretti år. Jeg har sett alt. Denne baksiden her…» Han pekte med riven. «…den er ikke for folk. Folk holder seg på stien der oppe. Her bak kommer bare ungdom som skal ta seg en røyk, eller en stakkar som må slå lens etter for mange pils på klubbhuset. Ingen har noe ærend her i grålysningen.»
+«Uvanlig?» Han lo en tørr, rusten latter. «Sønn, jeg har drevet på her i tretti år. Jeg har sett alt. Denne baksiden her…» Han pekte med riven. «…den er ikke for folk. Folk holder seg på stien. Her bak kommer bare ungdom som skal ta seg en røyk, eller en stakkar som må slå lens etter for mange pils på klubbhuset. Ingen har noe ærend her i grålysningen.»
 
 «Ingen?» spurte jeg.
 
@@ -64,6 +64,6 @@ Nypussede sko. En pen frakk. En mann som sto som en statue og observerte. Bildet
 
 «Det er det vi prøver å finne ut av,» sa jeg.
 
-Jeg takket Svendsen og gikk tilbake mot stien. I hånden min klemte jeg om den lille, hvite steinen. Den føltes plutselig tyngre. Det var ikke lenger bare en stein. Det var et bevis. Et bevis på at en mann som verdsatte orden og renslighet, en mann i pene sko, hadde stått på dette gjørmete, bortgjemte stedet og ventet.
+Jeg takket Svendsen og gikk tilbake mot bilen. I hånden min klemte jeg om den lille, hvite steinen. Den føltes plutselig tyngre. Det var ikke lenger bare en stein. Det var et bevis. Et bevis på at en mann som verdsatte orden og renslighet, en mann i pene sko, hadde stått på dette gjørmete, bortgjemte stedet og ventet.
 
 Jeg hadde ikke et ansikt ennå. Ikke et navn. Men for første gang følte jeg at jeg visste hvem jeg jaktet på. Jeg jaktet ikke på en sjalu guttunge. Jeg jaktet på en statue. En plettfri, tålmodig statue som hadde trådt ned fra sin pidestall for å fjerne en forstyrrelse, og som i prosessen hadde etterlatt seg ett eneste, lite fragment av sin egen, sterile verden.

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_10.md

@@ -1,4 +1,4 @@
-# 10. Budstikka øker presset
+## Budstikka øker presset
 
 Redaksjonslokalet til Budstikka var et økosystem i seg selv. Et åpent landskap fylt av en konstant, lav summing av konsentrasjon, avbrutt av plutselige rop, latterutbrudd og den evige ringingen fra telefoner. Midt i dette kontrollerte kaoset satt Kjersti Madsen, ikke som en sjef, men som en edderkopp i sentrum av et enormt nett. Hun kjente hver vibrasjon, hver bevegelse, hver minste endring i informasjonsflyten.
 

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_11.md

@@ -1,4 +1,4 @@
-# 11. Falskt Spor
+## Falskt Spor
 
 Nattens stillhet på Nesøya var annerledes enn stillheten noe annet sted. Den var dypere, tyngre, bare brutt av den fjerne, rytmiske klukkingen av bølger mot svaberg og den sporadiske skrapingen av en gren mot et vindu. Det var en stillhet som ga en illusjon av total trygghet.
 

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_12.md

@@ -1,4 +1,4 @@
-# 12. Nettet strammer seg
+## Nettet strammer seg
 
 Dagen etter at Budstikkas artikkel traff postkassene, var luften på lensmannskontoret i Asker elektrisk. Telefonene kimte uavbrutt. Lokale innbyggere ringte med vage tips om biler de hadde sett og lyder de hadde hørt. Konspirasjonsteoretikere delte sine villeste fantasier. Men de fleste samtalene handlet om én ting: eks-kjæresten. Frøet Kjersti Madsen hadde plantet, hadde funnet fruktbar jord i nabolagets frykt og sladder.
 

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_13.md

@@ -1,4 +1,4 @@
-# 13. Tvilen
+## Tvilen
 
 Stillheten som senket seg over lensmannskontoret etter at Emil Skare var blitt formelt siktet og plassert på en celle, var ikke en stillhet av fred. Det var stillheten etter et jordskred. En utmattet ro der alle pustet lettet ut over at det var over, uten å ense den ene, skjeve steinen som truet med å utløse et nytt ras.
 
@@ -6,7 +6,7 @@ Den steinen var meg.
 
 Jeg forlot Asker og kjørte tilbake til Nesøya. Jeg så ikke på de lettede ansiktene til folkene jeg møtte. Jeg så ikke på de nikkene som signaliserte «godt jobba, saken er løst». Jeg kjørte rett hjem, låste døren, og gikk inn på det lille kontoret mitt. Rommet hadde vært mitt fristed, et sted for bøker og stillhet. Nå hadde jeg forvandlet det til et krigsrom.
 
-På den ene veggen hang et stort kart over Nesøya. Jeg hadde festet bilder med tegnestifter. Thea i sentrum. Emil til venstre. Et uskarpt bilde av Aksel Halvorsen til høyre. Og litt for seg selv, det kornete bildet av Hyssingmannen, Harald Holmen. Mellom bildene strakte det seg et nettverk av røde tråder som koblet steder og hendelser. Hvamodden. Kiwi. Aall-løypa. Vendla. Søndre vei.
+På den ene veggen hang et stort kart over Nesøya. Jeg hadde festet bilder med tegnestifter. Thea i sentrum. Emil til venstre. Et uskarpt bilde av Aksel Halvorsen til høyre. Og litt for seg selv, det kornete bildet av Hyssingmannen, Harald Holmen. Mellom bildene strakte det seg et nettverk av røde tråder som koblet steder og hendelser. Hvamodden. Kiwi. Aall-løypa. Vendla.
 
 Mobergs tavle i Asker var enkel. Den fortalte én historie: Gutten gjorde det. Mitt kart var et rot. Det fortalte for mange historier på en gang, og ingen av dem stemte helt.
 
@@ -14,7 +14,7 @@ Jeg sto foran kartet og tvang meg selv til å glemme alt det som pekte mot Emil.
 
 Først: Skjellene. Jeg hadde et bilde av dem på kartet. En perfekt, unaturlig sirkel. Hvorfor skulle en sint, sjalu gutt, som angivelig drepte i affekt, ta seg tid til å lage et slikt ritual? Det var ingen logikk i det. Det var en handling preget av kontroll, ikke av kaos. Det var en handling som tilhørte en annen type morder.
 
-Så: Den hvite steinen. Jeg tok den frem fra en liten bevispose jeg hadde lagt på skrivebordet. Den var ikke større enn en fingernegl, men den skrek mot meg. Den tilhørte ikke skogbunnen bak tennishallen. Den tilhørte et velstelt, nesten sterilt utemiljø. En hage der ugress ikke fikk lov til å gro. Hjemme hos Emil hadde politiets bilder vist en ustelt hageflekk med ujevnt gress og en rusten grill. Hjemme hos Aksel Halvorsen var det en enorm, parklignende plen. Men jeg kunne ikke husere å ha sett hvit singel der. Det var en detalj jeg måtte sjekke.
+Så: Den hvite steinen. Jeg tok den frem fra en liten bevispose jeg hadde lagt på skrivebordet. Den var ikke større enn en fingernegl, men den skrek mot meg. Den tilhørte ikke skogbunnen bak tennisboblen. Den tilhørte et velstelt, nesten sterilt utemiljø. En hage der ugress ikke fikk lov til å gro. Hjemme hos Emil hadde politiets bilder vist en ustelt hageflekk med ujevnt gress og en rusten grill. Hjemme hos Aksel Halvorsen var det en enorm, parklignende plen. Men jeg kunne ikke husere å ha sett hvit singel der. Det var en detalj jeg måtte sjekke.
 
 Til slutt: Statuen. Vaktmester Svendsens beskrivelse av en mann i pene sko som sto ubevegelig i gjørma og observerte. Bildet var så levende. Det var et bilde på tålmodighet. På planlegging. På en besettelse som var kald og metodisk, ikke het og emosjonell.
 

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_14.md

@@ -1,4 +1,4 @@
-# 14. Et siste besøk
+## Et siste besøk
 
 Noen ganger er den eneste måten å komme seg fremover på, å gå tilbake. Tilbake til start, til de første samtalene, til de første inntrykkene. Nå, bevæpnet med et navn og en gnagende teori, var det én samtale jeg måtte ta på nytt.
 

de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_15.md

@@ -1,14 +1,14 @@
-# 15. Slutten på begynnelsen
+## Slutten på begynnelsen
 
 Det finnes en egen type stillhet som legger seg over et samfunn når en syndebukk er funnet. Det er ikke fred, men en kollektiv utpust. En lettelse over at monsteret har fått et ansikt, at frykten har fått en adresse. Mens jeg kjørte gjennom Nesøyas gater, kunne jeg føle det. Flaggene vaiet som normalt. Folk klippet plenene sine. Livet gikk videre, med den lille, stygge parentesen om Thea Halvorsen tilsynelatende lukket. Emil Skare satt i varetekt. Saken var, for alle praktiske formål, løst.
 
 Men for meg hadde den aldri føltes mer åpen.
 
-Jeg parkerte bilen min et stykke ned i gaten fra Søndre vei 24, huset til Harald Holmen. Jeg trengte ikke å sjekke adressen. Huset skilte seg ut, ikke ved å være prangende, men ved sin absolutte, nesten aggressive, perfeksjon. Det var en enkel, moderne enebolig, malt i en diskret gråfarge. Men alt ved det var stringent. Gressplenen var så jevn og grønn at den så kunstig ut. Hekken var klippet i en knivskarp, geometrisk form. Og innkjørselen var ikke dekket av grus eller asfalt, men av et tykt lag med kritthvit, dekorativ singel.
+Jeg parkerte bilen min et stykke ned i gaten fra Søndre vei 22, huset til Harald Holmen. Jeg trengte ikke å sjekke adressen. Huset skilte seg ut, ikke ved å være prangende, men ved sin absolutte, nesten aggressive, perfeksjon. Det var en enkel, moderne enebolig, malt i en diskret gråfarge. Men alt ved det var stringent. Gressplenen var så jevn og grønn at den så kunstig ut. Hekken var klippet i en knivskarp, geometrisk form. Og innkjørselen var ikke dekket av grus eller asfalt, men av et tykt lag med kritthvit, dekorativ singel.
 
 Den hvite steinen.
 
-Jeg kjente et gufs av triumf, kaldt og klart. Der var den. Den lille anomalien fra skogbunnen bak tennishallen hadde funnet sitt hjem.
+Jeg kjente et gufs av triumf, kaldt og klart. Der var den. Den lille anomalien fra skogbunnen bak tennisboblen hadde funnet sitt hjem.
 
 Jeg ble sittende i bilen i nesten en time, en stille observatør som observerte en annen. Jeg så ingen tegn til liv. Gardinene var trukket for i de fleste vinduene, og ingen bil sto i oppkjørselen. Huset var som sin eier: lukket, kontrollert og ugjennomtrengelig.
 

de_som_forsvinner_i_taaken/create-epub.sh

@@ -2,7 +2,10 @@
 
 PATH=/bin:/usr/bin
 
-pandoc -o book.epub --metadata-file=epub-metadata.yaml \
+pandoc -o "De som forsvinner i tåken.epub" \
+  --metadata-file=epub-metadata.yaml \
+  --css=style.css \
+  --toc --toc-depth=2 \
   chapter_00-introduction.md \
   chapter_01.md \
   chapter_02.md \

de_som_forsvinner_i_taaken/part1.md

@@ -8,7 +8,7 @@
 
 **Kapittel 2: Åstedet våkner**
 *   **Fokus:** Konrad Juul, den tidlige etterforskningen.
-*   **Handling:** Kriminalteknikere ankommer. Konrad observerer og analyserer det rituelle preget ved drapet. Han snakker med den sjokkerte mannen som fant Thea. Han får vite at Thea hadde en fast morgenrutine: en løpetur i Aall-løypa, etterfulgt av en pause på stranden. Ida, Theas kollega fra Kiwi, forteller at Thea den siste tiden hadde følt seg observert av en "skygge" i skogen ved tennishallen.
+*   **Handling:** Kriminalteknikere ankommer. Konrad observerer og analyserer det rituelle preget ved drapet. Han snakker med den sjokkerte mannen som fant Thea. Han får vite at Thea hadde en fast morgenrutine: en løpetur i Aall-løypa, etterfulgt av en pause på stranden. Ida, Theas kollega fra Kiwi, forteller at Thea den siste tiden hadde følt seg observert av en "skygge" i skogen ved tennisboblen.
 
 **Kapittel 3: Orden**
 *   **Fokus:** Morderen, Harald Holmen (tidligere Harald).
@@ -34,9 +34,9 @@
 *   **Fokus:** Harald Holmen.
 *   **Handling:** Harald ser sitt eget bilde i Budstikka og blir irritert over politiets inkompetanse. Vi får innblikk i hans motiv: Thea var en "feil" i hans perfekte system. For å gjenopprette balansen og lede politiet bort fra seg selv, sender han et anonymt tips til Budstikka som peker mot Emil.
 
-**Kapittel 9: Aall-løypa og tennishallen**
+**Kapittel 9: Aall-løypa og tennisboblen**
 *   **Fokus:** Konrad Juul.
-*   **Handling:** Konrad undersøker åstedet i detalj. Han finner det perfekte observasjonspunktet bak tennishallen og snakker med vaktmester Svendsen, som bekrefter å ha sett en "statue" av en mann i pene sko stå der. Konrad finner en liten, hvit dekorstein i gjørmen – en anomali som ikke hører hjemme i skogen.
+*   **Handling:** Konrad undersøker åstedet i detalj. Han finner det perfekte observasjonspunktet bak tennisboblen og snakker med vaktmester Svendsen, som bekrefter å ha sett en "statue" av en mann i pene sko stå der. Konrad finner en liten, hvit dekorstein i gjørmen – en anomali som ikke hører hjemme i skogen.
 
 **Kapittel 10: Budstikka øker presset**
 *   **Fokus:** Kjersti Madsen og redaksjonen.
@@ -52,7 +52,7 @@
 
 **Kapittel 13: Tvilen**
 *   **Fokus:** Konrad Juul.
-*   **Handling:** Konrad føler at saken er for "perfekt". Han tenker tilbake på en gammel sak der han tok feil. Han stoler ikke på de åpenbare bevisene og begynner å jobbe alene, med fokus på anomaliene: skjellene, den hvite steinen, statuen bak tennishallen.
+*   **Handling:** Konrad føler at saken er for "perfekt". Han tenker tilbake på en gammel sak der han tok feil. Han stoler ikke på de åpenbare bevisene og begynner å jobbe alene, med fokus på anomaliene: skjellene, den hvite steinen, statuen bak tennisboblen.
 
 **Kapittel 14: Et siste besøk**
 *   **Fokus:** Konrad og Aksel Halvorsen.

de_som_forsvinner_i_taaken/part2.md

@@ -0,0 +1,50 @@
+En utmerket tilnærming. Del 2 er bokens maraton. Det er her vi må holde leserens interesse gjennom den lange, seige etterforskningen, samtidig som vi bygger spenningen mot klimakset. Å dele det opp i 20 kapitler gir oss rom til å gjøre nettopp det.
+
+Tittelen for Del 2 er **"Infeksjonen"**. Dette temaet skal gjennomsyre kapitlene. Det handler om hvordan mistanke, tvil og paranoia sprer seg som en sykdom – i Konrads sinn, i det lille øysamfunnet, og i fengselscellen der en uskyldig mann sitter.
+
+Her er et forslag til en detaljert struktur for Del 2 (Kapittel 16-35), designet for å bygge spenning lag for lag.
+
+---
+
+### **Oversikt og Struktur for Del 2: Infeksjonen (Kapittel 16-35)**
+
+**Hovedmål for Del 2:** Transformere Konrads jakt fra en ensom besettelse til en farlig katt-og-mus-lek. Vi skal bryte ned den falske tryggheten, avsløre sprekker i Haralds perfekte fasade, og tvinge politiet til å gjenåpne øynene. Delen skal ende med at Konrad finner det avgjørende beviset, men samtidig setter seg selv i livsfare.
+
+#### **Fase 1: Den ensomme vakten (Kapittel 16-20)**
+*Her etablerer vi Konrads nye virkelighet som en etterforsker i skyggene.*
+
+*   **Kapittel 16: Utsiktsposten.** Konrad starter sin uoffisielle overvåkning av Søndre vei 22 fra DNB-tomten. Han kartlegger Harald Holmens rigide, urokkelige rutiner: Den grønne 265-bussen til samme tid hver dag, turen til postkassen, den metodiske hagepleien. Det er en studie i kjedelig perfeksjon.
+*   **Kapittel 17: Offerets ekko.** Konrad innser at han vet for lite om Thea. Han oppsøker Ida på Kiwi igjen, denne gangen mer privat. Ida forteller om Theas humor, hennes små frustrasjoner, og en merkelig episode der Thea mente en kunde hadde kommentert på keramikken hun hadde under neglene, selv om hun aldri hadde snakket om hobbyen sin på jobb.
+*   **Kapittel 18: Infeksjonen innenfor murene.** Vi får et kapittel fra Emil Skares perspektiv i varetekt. Han er i ferd med å brytes ned. Medfangen, advokaten, selv hans egen familie, begynner å tvile. Han har "innrømmet" deler av historien, og nå er han fanget i en løgn han ble presset inn i. Innsatsen for Konrad økes betraktelig.
+*   **Kapittel 19: Den første forstyrrelsen.** Fra Haralds perspektiv. Han nyter den gjenopprettede ordenen, men legger merke til en anomali: Den samme, gamle Volvoen som står parkert på DNB-tomten litt for ofte. Han avfeier det først, men en liten, irriterende forstyrrelse er plantet i hans system.
+*   **Kapittel 20: Nattens arkeologi.** Konrad tar en sjanse. Midt på natten går han gjennom Haralds søppelkasse før søppelbilen kommer. Han finner ingenting åpenbart kriminelt, men han finner kvitteringer som bekrefter Haralds metodiske kjøp, og en avrevet side fra en hagekatalog som viser nøyaktig den typen hvit singel han har i oppkjørselen.
+
+#### **Fase 2: Katten og musen (Kapittel 21-25)**
+*Her blir Harald klar over trusselen, og den passive overvåkningen blir en aktiv, psykologisk duell.*
+
+*   **Kapittel 21: Et frø av tvil.** Konrad oppsøker Moberg med sine funn: Den hvite steinen, koblingen til Haralds hage, vitnemålet fra vaktmesteren om "statuen". Moberg er avvisende – han har en "tilståelse". Men Konrad klarer å plante et lite, nesten umerkelig frø av tvil hos den ellers så overbeviste lensmannen.
+*   **Kapittel 22: Møtet på bussen.** Konrad iscenesetter et "tilfeldig" møte. Han tar den grønne 265-bussen og setter seg i nærheten av Harald. Han starter en uskyldig samtale om været, om livet på øya. Harald er høflig, men kald og avmålt. Blikket hans er som is. For leseren er spenningen i den banale samtalen nesten uutholdelig.
+*   **Kapittel 23: Den andre skyggen.** Tilbakeblikk eller research. Konrad graver i Haralds fortid. Han finner ut at Harald flyttet til Nesøya etter en "tidlig pensjonering" fra en stilling som arkivar. Han finner en gammel, nedlagt klagesak fra en tidligere nabo som følte seg "overvåket". Saken ble henlagt.
+*   **Kapittel 24: Harald slår tilbake.** Harald er nå sikker på at han blir observert. Han begynner å leke med Konrad. En dag står han ved hekken sin og stirrer direkte mot DNB-tomten i flere minutter. En annen dag legger han en enkelt, hvit stein midt på parkeringsplassen der Konrad pleier å stå. Det er en stille, iskald krigserklæring.
+*   **Kapittel 25: Budstikkas nye rolle.** Konrad lekker informasjonen om den henlagte naboklagen til Kjersti Madsen. Hun skylder ham en. Budstikka trykker en liten, anonymisert notis om "nabotrakassering i Bærum", uten å navngi noen. Artikkelen er en rystelse i Haralds verden, og et signal til Moberg om at det finnes en annen historie.
+
+#### **Fase 3: Sprekkene i fasaden (Kapittel 26-30)**
+*Konrads press fører til at hemmeligheter kommer til overflaten, og jakten på det avgjørende beviset starter.*
+
+*   **Kapittel 26: Broren bryter sammen.** Markus Halvorsen leser notisen i Budstikka. Samvittigheten gnager. Han oppsøker Konrad. Han innrømmer Theas virkelige hemmelighet: Hun var ikke bare redd for Harald, hun var fascinert og frastøtt. Hun *dokumenterte* ham. Hun hadde en egen skissebok der hun tegnet ham og skrev ned observasjoner om "Mannen fra bussen".
+*   **Kapittel 27: Jakten på skisseboken.** Hvor er den? Ikke hjemme på Vendla. Konrad innser at den må være på det eneste stedet som var helt og holdent hennes: det hemmelige keramikkverkstedet i Sandvika. Et sted politiet bare har gitt en overfladisk sjekk.
+*   **Kapittel 28: Et rop fra innsiden.** Emil Skares advokat merker at klienten hans er i ferd med å gi opp helt. Han har hørt ryktene om Konrads "private" etterforskning og tar en sjanse. Han kontakter Konrad og gir ham all informasjon fra Emils sak, i et desperat håp om å finne noe politiet har oversett.
+*   **Kapittel 29: Observatøren blir observert.** Haralds perspektiv. Han vet at Konrad graver. Han ser ham snakke med Markus. Han innser at hemmeligheten om Theas "interesse" for ham kan komme ut. Han begynner å observere Konrads hjem. Han lærer seg Konrads rutiner. Trusselen må nøytraliseres.
+*   **Kapittel 30: Funnet i verkstedet.** Konrad får, via en unnskyldning, tilgang til Theas verksted. Blant leire og uferdige krukker, gjemt i en eske merket "Gamle skisser", finner han den. Boken er fylt med tegninger av Harald – på bussen, ved Kiwi, i Aall-løypa. Siste innlegg: *"Han vet at jeg ser ham. Blikket hans i dag var annerledes. Jeg er redd."* Det er det endelige beviset på motivet.
+
+#### **Fase 4: Konfrontasjonen nærmer seg (Kapittel 31-35)**
+*Konrad har beviset, men morderen er klar over det. Det blir et kappløp mot tiden.*
+
+*   **Kapittel 31: Saken gjenåpnes.** Konrad stormer inn på Mobergs kontor med skisseboken. Moberg kan ikke lenger nekte. Beviset er overveldende. Han svelger sin stolthet og starter prosessen med å få en ransakingsordre mot Søndre vei 22. Den offisielle etterforskningen er i gang igjen.
+*   **Kapittel 32: Stillhet før stormen.** Ransakingsordren vil ta 24 timer å få på plass. Moberg setter spaning på Haralds hus, men på avstand, for ikke å varsle ham. Konrad føler en blanding av triumf og dyp uro. Han vet at Harald er for smart til å bare sitte og vente.
+*   **Kapittel 33: Haralds siste trekk.** Harald ser spanerne. Han vet at spillet er over. Men han har ett siste trekk. Han må rense huset for alle mulige spor, og han må håndtere den som startet det hele: Konrad Juul. Han iscenesetter sitt eget hjem som en felle.
+*   **Kapittel 34: Invitasjonen.** Konrad klarer ikke å sitte stille. Han kjører ut til Søndre vei på kvelden, bare for å observere. Han ser at inngangsdøren til Haralds hus står på gløtt. En åpenbar invitasjon. Mot all fornuft, og kanskje drevet av et behov for å konfrontere monsteret selv, går han ut av bilen.
+*   **Kapittel 35: Fellen klapper igjen.** Konrad går inn i det mørke, tause huset. Det lukter svakt av klorin. Han roper Haralds navn. Stillhet. Han går lenger inn. Døren smeller igjen bak ham og låses med et høyt klikk. Lyset slås på. Harald Holmen står ved enden av gangen. Han er iført hvite kjeledress og gummihansker. I hånden holder han en mopp. "Fint at du kunne komme, herr Juul," sier han med et iskladt smil. "Det er alltid en flekk eller to man overser. Jeg trenger hjelp med den siste oppryddingen." **Del 2 slutter her.**
+
+---
+Denne strukturen gir oss en motor som driver historien fremover med økende hastighet, samtidig som den gir rom for karakterutvikling og atmosfære. Den ender på en nervepirrende cliffhanger som gjør overgangen til Del 3, den endelige konfrontasjonen, uunngåelig og høyst etterlengtet.

de_som_forsvinner_i_taaken/part3.md

@@ -0,0 +1 @@
+.

de_som_forsvinner_i_taaken/style.css

@@ -0,0 +1,20 @@
+body { font-family: Georgia,"Times New Roman",Times; margin: 5%; text-align: justify; font-size: medium; }
+code { font-family: monospace; }
+section h1 { text-align: left; font-size: 4.5em; font-weight: bold; margin-bottom: 0; padding-bottom: 0; font-style: italic; }
+h1 + p { margin-top: 0; padding-top: 0; }
+h2 { text-align: left; font-size: 1.5em; }
+h3 { text-align: left; font-size: 1em; font-weight: bold; }
+h4 { text-align: left; }
+h5 { text-align: left; }
+h6 { text-align: left; }
+h1.title { text-align: left; font-size: 2em; margin-top: 50%; }
+h2.author { font-size: 1.3em; }
+h3.date { }
+div.title h1 { text-align: left; font-size: 2em; margin-top: 50%; }
+ol.toc { padding: 0; margin-left: 1em; }
+ol.toc li { list-style-type: none; margin: 0; padding: 0; }
+hr { border: none; text-align: center; }
+hr:after { content: '* * *'; }
+#toc > ol > li > a { display: none; }
+#the-night-alphabet blockquote { margin-top: 50%; font-style: italic; }
+#the-night-alphabet h1 { text-align: center; font-size: 4em; page-break-after: always; }