diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_00-introduction.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_00-introduction.md
index 4c616df..4e90964 100644
--- a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_00-introduction.md
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_00-introduction.md
@@ -1,47 +1,22 @@
 # De som forsvinner i tåken
 
-## Innhold
-
-### DEL 1: SÅRET
-
-1. Tåken
-2. Åstedet Våkner
-3. Orden
-4. Slottet på Vendla
-5. Våpenhvilen og eks-kjæresten
-6. Hyssingmannen og butikkens hemmelighet
-7. Den tause broren
-8. Orden i kaoset
-9. Aall-løypa og tennisboblen
-10. Budstikka øker presset
-11. Falskt Spor
-12. Nettet strammer seg
-14. Et siste besøk
-15. Slutten på begynnelsen
-
-
-### DEL 2: INFEKSJONEN
-
-### DEL 3: KONFRONTASJONEN
-
-
 ## Forord
 
 Nesøya er et fredelig sted. På solrike ettermiddager speiler sjøen seg i vinduene, og naboene hilser vennlig mens de går tur med hunden. Det er et sted hvor man kunne tro at ingenting vondt noensinne skjer.
 Men under overflaten kan selv den roligste idyll skjule mørke historier.
 
-Du finner ikke mitt virkelige navn på bokomslaget. Det er et annet navn du ser — Jonas Darke — et navn jeg valgte for å holde avstand mellom den jeg er, og de historiene jeg skriver.
+Du finner ikke mitt virkelige navn på bokomslaget. Det er et annet navn du ser — Jonas Daarke — et navn jeg valgte for å holde avstand mellom den jeg er, og de historiene jeg skriver.
 For når mørket faller, og øya synker inn i stillhet, åpner jeg døren til et annet sted. Et sted der mennesker forsvinner, hemmeligheter koster liv, og ingen kan stole på noen.
 
 Jeg henter inspirasjonen min fra detaljer de fleste overser: en dør som alltid står på gløtt, et blikk som varer et øyeblikk for lenge, lyden av en båt som legger ut fra brygga midt på natten.
 Det er ikke virkeligheten — og likevel, kanskje det er nettopp det.
 
 Så hvem er jeg egentlig?
-Det får du ikke vite. Ikke ennå. Kanskje aldri. Men én ting kan jeg love: Så lenge navnet [Alias-navnet ditt] står på omslaget, vil du alltid finne historier her som trekker deg inn i mørket… og holder deg der til siste side.
+Det får du ikke vite. Ikke ennå. Kanskje aldri. Men én ting kan jeg love: Så lenge navnet Jonas Daarke står på omslaget, vil du alltid finne historier her som trekker deg inn i mørket… og holder deg der til siste side.
 
 Jeg er ingen etterforsker. Jeg er ingen morder. Jeg er bare en observatør som henter inspirasjon fra skygger de fleste går forbi uten å se.
 Kanskje det er derfor jeg skriver — for å minne meg selv, og deg som leser, på at selv de tryggeste stedene kan romme de mest urovekkende hemmeligheter.
 
 Velkommen til min verden.
 
-— Jonas Darke
\ No newline at end of file
+— Jonas Daarke
\ No newline at end of file
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_06.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_06.md
index 943dd32..a613b76 100644
--- a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_06.md
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_06.md
@@ -48,9 +48,9 @@ Geir myste mot bildet. «Å, han der, ja,» sa han nesten umiddelbart. «Stille-
 
 Bussen begynte å rulle igjen, ut på sin faste runde rundt øya.
 
-«Ikke så mye å fortelle, egentlig,» sa Geir og svingte elegant unna en postbil. «Han er en rutine. Går på ved Søndre Brygge-stoppet, alltid på ettermiddagen. Drar inn til Sandvika. Kommer tilbake med en senere buss. Alltid alene. Alltid plettfritt kledd. Har aldri hørt ham si mer enn to ord. Betaler kontant. Aldri noe tull.»
+«Ikke så mye å fortelle, egentlig,» sa Geir og svingte elegant unna en postbil. «Han er en rutine. Går på ved Søndre Vei-stoppet, alltid på ettermiddagen. Drar inn til Sandvika. Kommer tilbake med en senere buss. Alltid alene. Alltid plettfritt kledd. Har aldri hørt ham si mer enn to ord. Betaler kontant. Aldri noe tull.»
 
-«Søndre Brygge,» gjentok jeg. Det lå sør på øya, ikke langt fra verken Aall-løypa eller Hvamodden. Alt hang sammen. «Virker han truende?»
+«Søndre Vei,» gjentok jeg. Det lå sør på øya, ikke langt fra verken Aall-løypa eller Hvamodden. Alt hang sammen. «Virker han truende?»
 
 Geir lo en kort, humrende latter. «Truende? Nei, tvert imot. Han er så stille og anonym at du nesten glemmer at han er der. Men han har et intenst blikk. Det har jeg lagt merke til. Når han ser ut av vinduet, er det ikke som oss andre, som bare lar tankene fly. Han ser ut som han studerer ting. Husene, hagene, folkene som går forbi. Som om han kartlegger alt sammen.»
 
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_16.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_16.md
index d005e27..5bcd0d2 100644
--- a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_16.md
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_16.md
@@ -6,7 +6,7 @@ Det er en grunn til at pensjonerte etterforskere sjelden vender tilbake til felt
 
 Min nye arbeidsplass var førersetet i min Volvo 240. Min nye utsikt var frontruten, som rammet inn et utsnitt av Søndre vei. Min nye partner var en termos med altfor sterk, svart kaffe. DNB-tomten, parkeringsplassen for Brønnøya-farerne, hadde blitt mitt uoffisielle kontor. Plasseringen var en gave. Den lå strategisk til, på den andre siden av veien for Aall-løypa, og bare et par hundre meter fra Søndre vei 22. Herfra kunne jeg observere Harald Holmens hus uten å virke påtrengende. Jeg var bare en av mange som parkerte her for å gå tur. En del av landskapet. Akkurat slik Harald selv hadde vært.
 
-De første dagene var en studie i tålmodighet, eller rettere sagt, en studie i ingenting. Harald Holmens liv var et urverk av forutsigbarhet. Presis klokken 07:15 hver morgen gikk han ut til postkassen sin i en slåbrok som var like grå og nøytral som huset hans. Klokken 09:30, iført en nystrøket skjorte og en pen ullfrakk, gikk han den korte veien til busstoppet ved Søndre brygge og ble borte med den grønne 265-bussen. Han kom tilbake med 15:40-bussen, alltid med en liten handlepose fra Sandvika. Resten av dagen var han usynlig, skjult bak de lukkede gardinene.
+De første dagene var en studie i tålmodighet, eller rettere sagt, en studie i ingenting. Harald Holmens liv var et urverk av forutsigbarhet. Presis klokken 07:15 hver morgen gikk han ut til postkassen sin i en slåbrok som var like grå og nøytral som huset hans. Klokken 09:30, iført en nystrøket skjorte og en pen ullfrakk, gikk han den korte veien til busstoppet ved Søndre vei og ble borte med den grønne 265-bussen. Han kom tilbake med 15:40-bussen, alltid med en liten handlepose fra Sandvika. Resten av dagen var han usynlig, skjult bak de lukkede gardinene.
 
 På lørdagen kom et avvik fra rutinen. Da jobbet han i hagen. Ikke som folk flest, med en slitt shorts og en skitten T-skjorte. Harald Holmen jobbet i hagen iført en ren, grå kjeledress og hansker. Hver bevegelse var økonomisk og presis. Han luket ikke, han *ekstraherte* ugress som en kirurg som fjerner en svulst. Han klippet ikke hekken, han *skulpturerte* den med en elektrisk saks, og stoppet med jevne mellomrom for å gå noen skritt tilbake og myse, som en kunstner som vurderer sitt verk. Han var ikke en hageeier. Han var en kurator for sitt eget, lille, perfekte rike.
 
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_21.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_21.md
new file mode 100644
index 0000000..fd42606
--- /dev/null
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_21.md
@@ -0,0 +1,67 @@
+## Et frø av tvil
+
+Dagen etter min nattlige ekspedisjon i Harald Holmens søppelkasse, kjørte jeg til lensmannskontoret i Asker med en følelse som grenset til overmot. I en liten pappeske på passasjersetet lå mine funn, mine skitne, hardt tilkjempede trofeer: kvitteringen for dekorsingelen, den utrevne siden om sikkerhetssystemer, og den lille, anonyme klorinflasken, alt pent forseglet i separate bevisposer jeg hadde fra min gamle tid. Jeg følte meg som en ung etterforsker igjen, på vei for å presentere et gjennombrudd for sjefen.
+
+Virkeligheten som møtte meg, var en bøtte med iskaldt vann.
+
+Lensmannskontoret var preget av en ny, avslappet atmosfære. Den anspente, hektiske energien fra de første dagene var borte. Betjentene smilte, pratet om fotball og helgeplaner. Saken var «løst». Monsteret var fanget. Nå var det bare papirarbeid igjen.
+
+Jeg fant Moberg på kontoret sitt, fordypet i en bunke dokumenter. Han så opp da jeg kom inn, og smilet hans stivnet da han så esken i hendene mine.
+
+«Konrad,» sa han, og sukket som om jeg var en problematisk slektning han ikke ble kvitt. «Jeg håpet jeg slapp å se deg her i dag.»
+
+«Jeg har funnet noe,» sa jeg og satte esken på pulten hans med et lite, demonstrativt dunk. «Noe du bør se på.»
+
+Han så på meg, så på esken, og lente seg tilbake i stolen med armene i kors. Det var en kroppsholdning som skrek: «Jeg er ikke interessert.»
+
+«Hva er det nå da?» spurte han trett. «Har du funnet en mistenkelig hagesaks? Et løvblad som ligger feil vei?»
+
+Jeg ignorerte sarkasmen. Systematisk tok jeg ut posene, én etter én, og la dem på pulten foran ham. Først kvitteringen.
+
+«Dette er en kvittering for kjøp av ‘Edelhvit Dekorsingel’,» forklarte jeg. «Kjøpt av Harald Holmen for to måneder siden. Det er nøyaktig samme, sjeldne type stein som den jeg fant i gjørma bak tennisboblen.»
+
+Moberg kikket på den uten å ta i den. «Tilfeldig. Hele Nesøya er full av fancy hager og stein. Det beviser ingenting.»
+
+Jeg tok frem den utrevne siden fra katalogen. «Dette fant jeg også. En annonse for et avansert sikkerhetssystem. Legg merke til setningen han har ringet rundt. Den handler om hvordan man kan slå av systemet uten å etterlate digitale spor.»
+
+«Så mannen er sikkerhetsbevisst,» sa Moberg og viftet det bort. «Etter det som skjedde, er det vel ikke så rart om folk tenker på alarm.»
+
+Til slutt la jeg den lille glassflasken på pulten. «Og denne. En tom flaske, sannsynligvis klorin eller et annet sterkt rengjøringsmiddel, med etiketten systematisk revet av. Funnet i restavfallet hans.»
+
+Det var her Moberg endret holdning. Irritasjonen ble erstattet av en skarp, offisiell tone. «Vent litt,» sa han og lente seg frem. «Hvor nøyaktig fant du disse tingene, Konrad?»
+
+«I søppelkassen hans,» sa jeg rolig.
+
+Mobergs ansikt ble mørkt. «Du gikk gjennom søppelet hans? Uten en ordre? Uten tillatelse? Vet du hva du har gjort? Du har skaffet bevis på ulovlig vis! Selv om det hadde ligget en signert tilståelse i den dunken, er den verdiløs i en rettssal. Frukt fra et forgiftet tre, Konrad. Det lærte du vel på politiskolen?»
+
+Han hadde rett, selvfølgelig. Jeg visste det. Men jeg hadde håpet at vekten av funnene ville overskygge måten de ble funnet på.
+
+«Jeg er pensjonist, Moberg,» sa jeg. «Jeg er en bekymret borger som fant noe mistenkelig i en offentlig tilgjengelig søppelkasse. Det er en gråsone.»
+
+«Det er ikke en gråsone, det er et lovbrudd!» sa han og reiste seg. Han begynte å gå frem og tilbake på det lille kontoret. «Jeg kan ikke bruke dette. Jeg kan ikke engang formelt registrere det. Hvis dette kommer ut, kan det ødelegge hele saken mot Skare. Forsvareren hans vil elske det. ‘Politiet ignorerer andre spor og trakasserer uskyldige naboer’. Ser du ikke det?»
+
+«Jeg ser en uskyldig gutt som sitter i en celle, mens en metodisk jævel går fri!» ropte jeg, og mistet besinnelsen for første gang. «Jeg ser et fjell av indisier som peker mot én mann, en mann som passer profilen perfekt – den kalde, kontrollerte, observerende typen – ikke en forvirret, ulykkelig guttunge!»
+
+«Jeg har en delvis tilståelse!» brølte Moberg tilbake, og slo neven i pulten. «Jeg har et motiv, og jeg har et teknisk bevis som binder ham til offeret! Hva har du? En stein, en reklame og en tom flaske! Det er ingenting, Konrad! Ingenting!»
+
+Vi sto og stirret på hverandre, to gamle okser låst i en kamp. Luften i rommet var tykk av frustrasjon. Jeg visste at jeg ikke kom til å vinne denne kampen. Ikke i dag. Ikke her. Systemet hadde funnet sin løsning, og det ville forsvare den løsningen med nebb og klør.
+
+Jeg senket stemmen. «Ok,» sa jeg, roligere nå. «Glem hvordan jeg fant det. Bare se på hva det er. Se på mønsteret. En mann som er besatt av renhet og orden. En mann som kjøper en spesiell type stein som matcher et funn på åstedet. En mann som er opptatt av å ikke etterlate digitale spor. En mann som kvitter seg med en tom klorinflaske på en mistenkelig måte. Ser du virkelig ingenting her?»
+
+Moberg stoppet opp. Han så ned på de små posene på pulten sin. Raseriet var borte, erstattet av en dyp tretthet. Jeg kunne se det på ham. Den lille flikken av tvil jeg hadde håpet på å plante. Han ville aldri innrømme det, men jeg så den i øynene hans. Han var en god politimann, Moberg. Han var bare fanget av systemets logikk, av presset for å levere et resultat.
+
+«Jeg kan ikke gjøre noe, Konrad,» sa han lavt, og tonen hans var nesten unnskyldende. «Ikke offisielt. Hendene mine er bundet. Saken mot Emil Skare er for sterk.»
+
+«Jeg ber deg ikke om å henlegge saken,» sa jeg. «Jeg ber deg om å holde en dør på gløtt. I ditt eget hode. Ikke lukk den helt. Vær så snill.»
+
+Han svarte ikke. Han bare så på meg med et uutgrunnelig blikk.
+
+Jeg samlet sammen de verdiløse bevisene mine og la dem tilbake i esken. Det var et nederlag. Men det var ikke et totalt nederlag. Jeg hadde ikke overbevist ham, men jeg hadde forstyrret ham. Jeg hadde plantet et lite, irriterende frø av tvil i den ellers så velordnede A4-permen som var saken mot Emil Skare.
+
+«Én siste ting,» sa jeg da jeg sto i døren. «Theas kollega. Ida. Hun fortalte meg om en episode. Om Holmen som kommenterte leiren Thea hadde under neglene. Han kalte det ‘urenheter’. Det skremte henne. Virkelig skremte henne.»
+
+Jeg lot ordene henge i luften før jeg lukket døren bak meg.
+
+Jeg visste at Moberg ikke kom til å glemme den detaljen. Det var den typen psykologisk anomali som en god etterforsker ikke klarer å riste av seg. Det var ikke et bevis man kunne legge i en pose, men det var et bevis likevel. Et bevis på at det fantes en annen, mørkere historie som ennå ikke var blitt fortalt.
+
+Frøet var sådd. Nå måtte jeg bare finne en måte å få det til å spire på. Og jeg innså at jeg ikke kunne gjøre det ved å overbevise politiet. Jeg måtte eskalere. Jeg måtte tvinge Harald Holmen ut av skyggene og inn i lyset.
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_22.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_22.md
new file mode 100644
index 0000000..aa23bca
--- /dev/null
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_22.md
@@ -0,0 +1,65 @@
+## Møtet på bussen
+
+Nederlaget hos Moberg etterlot en besk smak i munnen, men det tente også en ny, farligere gnist i meg. Hvis systemet nektet å se, måtte jeg tvinge det til å åpne øynene. Og den eneste måten å gjøre det på, var å slutte å sirkle rundt Harald Holmen som en forsiktig satellitt. Jeg måtte krysse banen hans. Jeg måtte skape en forstyrrelse i hans perfekte, lille univers som var så tydelig at selv Moberg ikke kunne ignorere den.
+
+Planen var enkel, og nettopp derfor livsfarlig. Jeg skulle iscenesette et tilfeldig møte.
+
+Dagen etter, presis klokken 09:25, sto jeg på busstoppet ved Søndre vei. Jeg var kledd i nøytrale turklær, med en liten ryggsekk over skulderen, som om jeg var en hvilken som helst pensjonist på vei til en forfriskende tur på Brønnøya eller fastlandet. Jeg hadde studert Haralds rutine lenge nok til å vite at han ville være her om få minutter for å ta 09:30-bussen.
+
+Hjertet mitt hamret hardere enn det hadde gjort på flere år. Dette var ikke som å observere fra en trygg avstand. Dette var å gå frivillig inn i løvens hule. Jeg var ikke lenger jegeren. Jeg var agnet.
+
+Som et urverk kom han gående nedover veien. Den ranke holdningen, den mørke frakken, det uttrykksløse ansiktet. Han så meg, og jeg så et nesten umulig å spore, lite rykk i ansiktsmusklene hans. Et mikrosekunds anerkjennelse, før masken var på plass igjen. Han visste nøyaktig hvem jeg var. Hans vink fra hagen hadde bekreftet det. Men han lot ikke som noe. Han stilte seg et par meter fra meg på bussholdeplassen, så ut mot veien og ventet.
+
+Den grønne 265-bussen kom svingende rundt svingen. Dørene åpnet seg med et hydraulisk sukk. Harald gikk på først, tappet kortet sitt, og fant seg et sete alene, midt i bussen. Jeg fulgte etter, betalte med kontanter for å virke mer tilfeldig, og satte meg på setet på tvers av midtgangen, ett hakk bak ham. Nært nok til å snakke, men ikke så nært at det virket påtrengende.
+
+Bussen begynte å rulle. Jeg kjente blikket hans i sidesynet, et kort, kalkulerende sveip, før han igjen fokuserte på veien foran seg. Stillheten mellom oss var elektrisk. For de andre passasjerene – en mor med en barnevogn, et par tenåringer med hodetelefoner, en eldre dame med en handletralle – var vi bare to anonyme menn. Men i vår lille boble pågikk en usynlig, intens duell.
+
+Jeg ventet til bussen hadde passert Otto Blehrs vei, Kiwi-stoppet, før jeg gjorde mitt trekk.
+
+«For en nydelig høstdag,» sa jeg, med en stemme jeg håpet hørtes avslappet og vennlig ut. «Fint å komme seg litt ut.»
+
+Han snudde hodet sakte mot meg. Øynene hans var bemerkelsesverdige. De var lyse, nesten fargeløse, og fullstendig blottet for varme. Å se inn i dem var som å se utover et islagt vann. Man visste at det var et dypt, mørkt vann der nede, men overflaten var frossen og ugjennomtrengelig.
+
+«Ja,» sa han. Stemmen hans var like flat og uten farge som blikket. «Det er det.»
+
+Han snudde seg vekk igjen, et tydelig signal om at samtalen var over. Men jeg var ikke ferdig.
+
+«Jeg er ganske ny her på øya,» løy jeg. «Eller, jeg har bodd her et par år, men føler meg fortsatt som en nybegynner. Prøver å lære meg alle turstiene.»
+
+Denne gangen tok det lenger tid før han snudde seg. Han vurderte meg. Analyserte ordene mine, lette etter den skjulte meningen.
+
+«Det er mange fine stier,» sa han til slutt. Kort. Avvisende.
+
+«Ja, jeg har hørt det,» fortsatte jeg, og nå nærmet jeg meg kjernen. «Men det er litt utrygt for tiden, er det ikke? Med det som skjedde nede på Hvamodden. Forferdelig historie.»
+
+Jeg så nøye på ham. Ikke et eneste tegn. Ingen rykninger, ingen endring i pusten, ingen flakkende blikk. Han var en statue av kontroll.
+
+«Ja,» sa han igjen, med nøyaktig samme, flate tonefall. «Forferdelig.»
+
+Han var for god. En vanlig, uskyldig mann ville ha vist en eller annen reaksjon. Overraskelse, nysgjerrighet, medfølelse. Han viste ingenting. Det var som å snakke med en vegg. Jeg måtte prøve noe annet, noe mer personlig, noe som kunne trenge gjennom isen.
+
+«Jeg tenker på den stakkars jenta,» sa jeg, og lot en tone av falsk sorg sive inn i stemmen. «Hun jobbet visst på Kiwi. Jeg handlet der sikkert et par ganger da hun var på jobb. Rart å tenke på. Man ser disse menneskene, smiler til dem, men man kjenner dem jo ikke. Ikke egentlig. De er bare en del av… mønsteret.»
+
+Jeg brukte ordet bevisst. *Mønsteret*.
+
+Og da skjedde det. For første gang så jeg noe i øynene hans. Det var ikke frykt. Det var ikke skyld. Det var et glimt av intellektuell interesse. Et nesten umulig å spore glimt av anerkjennelse. Som om jeg, en simpel turgåer, tilfeldigvis hadde snublet over et ord fra hans eget, private vokabular.
+
+«Ja,» sa han, og denne gangen var det en nesten umulig å spore endring i tonen. Den var ikke lenger bare avvisende. Den var… vurderende. «Alt er en del av et mønster. Noen forstår det. Andre gjør det ikke.»
+
+Han snudde seg mot meg, fullt og helt denne gangen. Blikket hans var ikke lenger et islagt vann. Det var en skalpell. Det dissekerte meg.
+
+«Noen ganger,» fortsatte han, og stemmen hans var lav, nesten en hvisking, slik at bare jeg kunne høre den over duringen fra bussen, «blir mønstre forstyrret. Av støy. Uforutsigbare variabler. Slike forstyrrelser må korrigeres. Hvis ikke, kollapser hele systemet.»
+
+Jeg kjente hårene reise seg i nakken. Dette var ikke lenger en tilfeldig samtale om været. Dette var en tilståelse, pakket inn i en kald, abstrakt filosofi. Han snakket ikke *til* meg. Han snakket *gjennom* meg, til seg selv, til universet. Han forklarte sin logikk. Han rettferdiggjorde sin handling.
+
+Bussen nærmet seg Nesøybrua. Jeg visste at jeg måtte avslutte samtalen, bryte kontakten før jeg avslørte for mye.
+
+«Ja, ja, du sier noe der,» sa jeg og tvang frem en lett, litt dum latter. «Filosofi på morgenkvisten, det er ikke verst.» Jeg reiste meg. «Jeg tror jeg hopper av her. Fin tur videre til deg.»
+
+Jeg gikk frem til døren uten å se meg tilbake, men jeg kjente blikket hans i ryggen. Det var et fysisk press, som en hånd som hvilte tungt på skulderen min. Da bussen stoppet på andre siden av broen, gikk jeg av og begynte å gå i en tilfeldig retning, som en hvilken som helst turgåer.
+
+Først da jeg var ute av syne, stoppet jeg og lente meg mot et tre for å få igjen pusten. Hendene mine skalv. Jeg hadde stirret inn i avgrunnen, og avgrunnen hadde ikke bare stirret tilbake. Den hadde snakket til meg. Den hadde forklart sine regler.
+
+Møtet hadde vært en suksess, men også en skremmende oppvåkning. Jeg hadde bekreftet mine mistanker utover enhver tvil. Men jeg hadde også gjort noe annet. Jeg hadde endret min status fra å være en passiv, irriterende observatør, til å bli en aktiv deltaker i hans verden. Jeg hadde vist ham at jeg forsto – eller i det minste ante – språket hans.
+
+Jeg hadde ikke lenger bare å gjøre med en morder som gjemte seg. Jeg hadde å gjøre med en mann som nå visste at jeg visste. Og det gjorde meg til den neste, uforutsigbare variabelen i hans system. En variabel som, ifølge hans egen, iskalde logikk, måtte korrigeres.
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_23.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_23.md
new file mode 100644
index 0000000..30e2ad2
--- /dev/null
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_23.md
@@ -0,0 +1,43 @@
+## Den andre skyggen
+
+Møtet på den 265-bussen hadde etterlatt meg med en følelse av å ha blitt merket. Jeg var ikke lenger en anonym observatør. Jeg var blitt en navngitt trussel i Harald Holmens ellers så ordnede verden. Hans iskalde, filosofiske monolog om å «korrigere forstyrrelser» var ikke bare en tilståelse; det var en advarsel. Og jeg visste, med en instinktiv sikkerhet som kom fra tretti år med å jakte på rovdyr i menneskeham, at dette ikke var en mann som nøyde seg med å advare.
+
+Jeg trakk meg tilbake. Ikke fra saken, men fra den direkte observasjonen. Å fortsette å sitte på DNB-tomten ville være tåpelig og provoserende. Spillet hadde flyttet seg fra feltet og opp på det strategiske planet. Jeg måtte finne ut hvem Harald Holmen var *før* han kom til Nesøya. Et menneske som ham oppstår ikke i et vakuum. Et slikt behov for kontroll, en slik forakt for menneskelig «støy», er et resultat av et liv levd på en spesiell måte.
+
+Mine gamle kontakter i Kripos var ikke lenger tilgjengelige for meg på en offisiell måte, men nettverket var der fortsatt. Gamle vennskap, tjenester man skyldte hverandre. Jeg ringte en gammel kollega, Morten, som nå jobbet med arkiv og historiske saker. Jeg ga ham ikke hele historien, bare nok til å vekke nysgjerrigheten hans.
+
+«Jeg ser på en fyr,» sa jeg. «Harald Holmen. Rundt seksti. Bor på Nesøya. Tidligere arkivar. Kan du se om navnet hans dukker opp i noe som helst, uansett hvor trivielt? Gamle saker, klager, vitneobservasjoner. Hva som helst.»
+
+Morten sukket i den andre enden. «Du klarer aldri å gi deg, du Konrad. Greit, jeg skal kjøre et søk når jeg får tid. Men ikke forvent mirakler.»
+
+Mens jeg ventet på Morten, startet jeg min egen, mer analoge graving. Jeg kjørte til Bærum kommunes plan- og bygningsarkiv. Under påskudd av å være en historieinteressert nabo, fikk jeg tilgang til de gamle byggesakspapirene for Søndre vei 22. Der, i en gulnet mappe, fant jeg historien om huset.
+
+Harald Holmen hadde kjøpt tomten for femten år siden. Han hadde revet det gamle, sjarmerende trehuset som sto der, og bygget den kalde, sterile betongboksen han bodde i nå. Han hadde fungert som sin egen prosjektleder, og dokumentene var et vitnesbyrd om hans personlighet. Hver søknad var fylt ut med en presisjon som grenset til det absurde. Hver tegning var perfekt. Det var dusinvis av brev frem og tilbake mellom ham og kommunen, der han i et formelt, men ufravikelig språk, kranglet om millimeteravvik i reguleringsplanen og fargekoder på utvendig maling.
+
+Mest interessant var en serie med klager fra den daværende naboen i nummer 20. En eldre dame ved navn Astrid Nilsen. De første klagene var trivielle: støy fra byggingen, støv. Men etter hvert som Haralds hus sto ferdig og han flyttet inn, endret klagene karakter.
+
+*«Han stirrer,»* sto det i et håndskrevet brev, datert et år etter at han flyttet inn. *«Han står i vinduet i andre etasje og bare stirrer inn i hagen min. I timevis. Jeg føler meg overvåket i mitt eget hjem. Han noterer i en bok. Hva er det han noterer? Når jeg klipper rosene mine? Når jeg får besøk av barnebarna mine? Det er dypt ubehagelig.»*
+
+En annen klage, et halvt år senere: *«Han har satt opp et kamera. Det er rettet direkte mot min uteplass. Politiet sier han har lov til å filme sin egen eiendom, men vinkelen er slik at den fanger opp alt jeg gjør. Jeg tør ikke lenger sitte ute og drikke kaffe.»*
+
+Saken hadde blitt formelt registrert hos politiet, men som forventet, raskt henlagt. «Ingen straffbare forhold funnet,» sto det i det siste dokumentet. «Partene anmodet om å løse saken i minnelighet via konfliktrådet.» Astrid Nilsen hadde solgt huset og flyttet året etter.
+
+Jeg satt i det støvete arkivet og kjente et kaldt gufs. Det var det samme mønsteret. Observasjonen. Kartleggingen. Den tause, psykologiske krigføringen som fikk offeret til å føle seg maktesløst og paranoid. Thea Halvorsen var ikke hans første offer. Hun var bare den første han hadde følt seg tvunget til å «korrigere» permanent.
+
+Telefonen min vibrerte. Det var Morten.
+
+«Du skylder meg en god flaske, Konrad,» sa han. Stemmen hans var annerledes nå. Ikke lenger overbærende, men spent. «Fyren din er et spøkelse i alle offisielle registre. Ren vandel, ingen dommer. Men jeg fant noe dypt nede i et digitalt arkiv over henlagte saker. Saken er fra tjue år tilbake, da Holmen bodde i Oslo.»
+
+«Hva da?» spurte jeg.
+
+«En anmeldelse for trakassering og forfølgelse. Fra en kvinnelig kollega. Han var arkivar i et departement. Hun hevdet at han forfulgte henne. Ikke på en romantisk måte. Tvert imot. Hun sa han overvåket arbeidet hennes, registrerte alle hennes feil, sendte anonyme klager til ledelsen for småting, som at hun hadde sølt kaffe på et dokument. Hun sa det var som å bli jaktet på av en revisor fra helvete.»
+
+«Hva skjedde med saken?»
+
+«Henlagt, selvfølgelig. Mangel på bevis. Ord mot ord. Men her er det interessante: Kvinnen trakk anmeldelsen etter noen uker. Samtidig søkte Harald Holmen om ‘tidlig pensjonering på grunn av samarbeidsproblemer’. Han fikk en sluttpakke for å forsvinne stille. Han var bare i begynnelsen av førtiårene. Ingen går av med pensjon som arkivar i den alderen, Konrad. De ble kvitt ham. De betalte ham for å gå.»
+
+Jeg lukket mappen foran meg. Brikkene falt på plass med en kvalmende, logisk klikkelyd. Harald Holmen var ikke bare en eksentrisk enstøing. Han var en mann med en historikk. Et livslangt mønster av å identifisere «feil» i systemene rundt seg – en nabo som brøt med hans estetiske sans, en kollega som var for rotete – og deretter systematisk forsøke å eliminere dem. Først med psykologisk krigføring, med klager, med overvåkning.
+
+Men med Thea hadde det vært annerledes. Hvorfor? Hva var det med henne som hadde fått ham til å krysse den endelige grensen?
+
+Svaret lå i samtalen med Ida. Thea var ikke bare en passiv forstyrrelse. Hun var en observatør, akkurat som ham. Hun hadde sett ham, studert ham, kanskje til og med gjort narr av ham i all uskyldighet. Hun hadde ikke bare vært en feil i hans system. Hun hadde vært et speil. Og synet av sitt eget, forvridde vesen, reflektert i øynene til en ung, livsglad jente, var noe Harald Holmens perfekte, kontrollerte verden ikke kunne tolerere.
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_24.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_24.md
new file mode 100644
index 0000000..5256de1
--- /dev/null
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_24.md
@@ -0,0 +1,31 @@
+## Harald slår tilbake
+
+Den motvillige respekten Harald Holmen hadde følt for Konrad Juul, var borte. Den var blitt erstattet av noe mye kaldere: en ren, analytisk nødvendighet. Juul var ikke lenger bare en irriterende forstyrrelse i periferien; han hadde aktivt krysset en grense. Møtet på bussen hadde vært en utilslørt utfordring. Mannen var ikke bare en snok. Han var en motspiller. Og i Haralds verden kunne det bare finnes én spiller som kontrollerte brettet.
+
+Han hadde forventet at Juul ville fortsette sin tåpelige observasjon fra DNB-tomten. Men Volvoen dukket ikke opp igjen. Stillheten var mer urovekkende enn den forutsigbare tilstedeværelsen. Det betydde at Juul hadde endret taktikk. At han gravde andre steder. Dette krevde en eskalering. En demonstrasjon av hvem som egentlig hadde kontrollen.
+
+Harald sluttet ikke med sine daglige rutiner. Å endre dem ville være et tegn på svakhet, en innrømmelse av at han var påvirket. Men han la til et nytt element. En kveldsrutine. Etter at mørket hadde lagt seg, kledde han seg i mørke, nøytrale klær og gikk en tur. Ikke i Aall-løypa, den var kompromittert. Han gikk en lang runde på øyas mindre trafikkerte veier, og la alltid ruten forbi den lille stikkveien der Konrad Juul bodde.
+
+Han studerte Konrads hus på samme måte som han hadde studert alt annet: metodisk, distansert. Et lite, eldre trehus, litt slitt i kantene. En hage som var velholdt, men ikke manisk. Et hjem preget av et levd liv, ikke av en rigid designfilosofi. Et sted fylt av potensiell uorden. Han la merke til lysene som ble slukket, rom for rom, hver kveld i samme rekkefølge. Stue, kjøkken, så et lite lys i andre etasje – kontoret – før det til slutt ble helt mørkt. Han lærte seg Konrads mønster, akkurat som Konrad hadde lært seg hans.
+
+Han visste at det ikke var nok å bare observere. Han måtte sende en melding. Et signal som var umulig å misforstå, men umulig å bevise.
+
+En kveld, etter at lysene i Konrads hus var slukket, gikk Harald inn i sin egen, velordnede hage. Fra sekken med «Edelhvit Dekorsingel» plukket han opp én enkelt, perfekt stein. Den var kjølig og glatt i hansken han hadde på seg. Han puttet den i lommen og startet på sin vanlige kveldsrunde.
+
+Da han kom til DNB-tomten, var parkeringsplassen tom og mørk. Han gikk ut på asfalten, til nøyaktig den plassen der Volvoen alltid hadde stått. Der, midt i den tomme parkeringsruten, la han fra seg den hvite steinen. Den lyste i det svake skinnet fra en gatelykt langt borte, et lite, hvitt arr på den mørke asfalten. Det var en absurd, minimalistisk kunstinstallasjon. Et symbol. Et punktum. En beskjed som sa: *«Jeg vet hvor du satt. Jeg vet hva du lette etter. Her er det.»*
+
+Men det var bare den første meldingen. Den andre krevde mer finesse.
+
+Den neste natten, etter å ha forsikret seg om at Konrads hus var mørkt, gikk han ned stikkveien. Han hadde med seg en liten, tynn ståltråd. Med en bevegelse som var like presis som en urmakers, dirket han opp den enkle låsen på Konrads postkasse. Han stjal ingenting. Han la bare til noe.
+
+Inne i postkassen la han en enkelt, visnet rose. En mørkerød rose, plukket fra hans egen, plettfrie hage, der han hadde fjernet alle de andre visne blomstene uken før. Han hadde latt denne ene henge igjen, vel vitende om at den ville få en funksjon. En visnet blomst er et symbol på avsluttet liv. På noe som en gang var vakkert, men som nå var dødt. Det var en poetisk trussel, langt mer virkningsfull enn en klossete, skriftlig beskjed.
+
+Han lukket postkassen uten en lyd og trakk seg tilbake i mørket.
+
+Da Konrad kom ut neste morgen for å hente avisen, visste Harald at han kom til å finne den. Først ville han se den hvite steinen på parkeringsplassen, en forvirrende anomali. Så ville han åpne postkassen sin og finne rosen. Og da ville han forstå. Han ville forstå at skillet mellom observatør og observert var blitt visket ut. Han ville forstå at Harald Holmen ikke bare var en passiv mistenkt, men en aktiv motspiller som hadde flyttet spillet over på hans banehalvdel.
+
+Tilbake i sitt eget hus, Søndre vei 22, satte Harald seg ved kjøkkenbordet med sin morgenkaffe. Han følte en kjølig, intellektuell tilfredsstillelse. Dette var et sjakkparti, og han hadde nettopp flyttet sin dronning og satt motstanderens konge i sjakk. Han visste at Konrad ikke kunne gå til politiet. Hva skulle han si? *«Noen har lagt en stein på en offentlig parkeringsplass og en død blomst i postkassen min?»* Moberg ville ha ledd av ham.
+
+Nei, meldingene var kun ment for Konrad. De var en privat kommunikasjon mellom de to eneste som forsto spillets regler.
+
+Harald så ut av vinduet, mot den rolige, søvnige gaten. Ordenen var truet, men den var ikke brutt. Han hadde nådd ut og justert en av de forstyrrende variablene. Han hadde minnet Konrad Juul på at det å stirre for lenge ned i en avgrunn, har konsekvenser. Noen ganger klatrer avgrunnen opp og legger en liten, kald hilsen på dørmatten din.
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_25.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_25.md
new file mode 100644
index 0000000..b62f8be
--- /dev/null
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_25.md
@@ -0,0 +1,57 @@
+## Budstikkas nye rolle
+
+Morgenen etter at jeg fant den visne rosen i postkassen min, var luften i det lille huset mitt blitt tynnere, vanskeligere å puste i. Det var ikke lenger et fristed. Det var blitt en del av sjakkbrettet. Den hvite steinen på DNB-tomten hadde vært en hån, et intellektuelt stikk. Rosen var noe annet. Den var en intim, personlig trussel. Den sa ikke bare «jeg vet hvor du er», den sa «jeg kan nå deg når jeg vil». Harald Holmen hadde flyttet kampen fra det offentlige rom og inn i min private sfære.
+
+Jeg visste at han hadde rett i sin kalkyle. Å gå til Moberg med dette var nytteløst. Det var for subtilt, for symbolsk. Det ville bare forsterke inntrykket av at jeg var en paranoid, gammel mann som så spøkelser. Jeg trengte et annet våpen. Et våpen som ikke var avhengig av politiets rigide beviskrav. Jeg trengte et våpen som traff der Harald Holmen var mest sårbar: i hans behov for anonymitet og kontroll. Jeg trengte pressen.
+
+Jeg ringte Kjersti Madsen.
+
+«Jeg trenger en tjeneste, Kjersti,» sa jeg, uten noen innledende høflighetsfraser.
+
+Jeg kunne nesten høre henne rulle med øynene i den andre enden. «Konrad. Nå igjen? Saken er jo så godt som oppklart. Vi skriver om rettssaken som nærmer seg, ikke om ville konspirasjonsteorier.»
+
+«Dette er ikke en teori,» sa jeg, og holdt stemmen min jevn og hard. «Jeg har funnet en historikk. En rød tråd av trakassering som strekker seg tjue år tilbake i tid. En mann som systematisk har overvåket og plaget kvinner som har ‘forstyrret’ ham. Først en kollega i Oslo. Så en nabo her i Bærum. Begge sakene ble henlagt, men mønsteret er umiskjennelig. Det er det samme mønsteret Thea Halvorsen ble utsatt for.»
+
+Det ble stille. Jeg hadde henne. Dette var ikke bare min magefølelse. Dette var dokumenterbare fakta, hentet fra arkiver. Det var kjøtt på beinet.
+
+«Hvem er det snakk om?» spurte hun, og den profesjonelle nysgjerrigheten var tilbake i stemmen hennes.
+
+«Jeg kan ikke gi deg et navn,» sa jeg. «Ikke ennå. Det ville være uansvarlig og potensielt ulovlig. Men du kan skrive historien. En anonymisert historie. ‘Budstikka avdekker: Flere kvinner trakassert av den samme mannen i Bærum gjennom 20 år’. Du kan beskrive metodene hans – overvåkningen, de anonyme klagene, den psykologiske terroren. Du trenger ikke å nevne Nesøya-saken med ett eneste ord. Men alle som kan legge sammen to og to, vil forstå. Moberg vil forstå.»
+
+Jeg hørte klikkingen av et tastatur. Hun tok notater. «Hvorfor skulle jeg gjøre det? Hva får jeg ut av det, annet enn et potensielt søksmål?»
+
+«Du får en historie ingen andre har,» sa jeg. «Og du får rettet opp en feil. Du og jeg, Kjersti, vi har vært med på å bygge opp en sak mot en uskyldig gutt. Dette er din sjanse til å begynne å rive den ned igjen, murstein for murstein, uten å tape ansikt.»
+
+Det var en lang pause. Jeg visste at jeg appellerte til hennes journalistiske stolthet, men også til den lille resten av samvittighet jeg visste hun hadde.
+
+«Send meg det du har,» sa hun til slutt. «Kopier av dokumentene. Alt anonymisert. Jeg skal se på det. Ingen løfter.»
+
+Jeg brukte resten av formiddagen på å forberede en pakke til henne. Jeg kopierte de gamle naboklagene fra kommunens arkiv. Jeg skrev et detaljert, men anonymisert sammendrag av det Morten hadde fortalt meg om saken fra Oslo. Jeg sørget for at ingen navn var synlige, bare en beskrivelse av *Mannen* og hans metoder. Jeg leverte konvolutten personlig i resepsjonen på Budstikka, merket «Personlig. Kjersti Madsen.»
+
+Så var det bare å vente. Ventetiden var en prøvelse. Jeg følte meg eksponert, sårbar. Jeg sjekket låsene på dørene mine. Hver gang en bil kjørte forbi i gaten utenfor, stivnet jeg. Jeg visste at Harald observerte meg, og jeg visste at han ville registrere mitt besøk hos Budstikka. Det var en ny eskalering, et nytt trekk i spillet.
+
+To dager senere kom responsen. Den lå ikke i postkassen min, men på forsiden av Budstikkas nettavis, under en diskret, men ladet overskrift: «SERIETRAKASSERER KAN HA VÆRT AKTIV I BÆRUM I ÅREVIS».
+
+Artikkelen var et mesterverk av journalistisk balansekunst. Kjersti hadde gjort jobben sin. Den navnga ingen. Den koblet ikke saken direkte til drapet på Nesøya. Men den la frem mønsteret, krystallklart og skremmende. Den beskrev arkivaren som fikk en kollega til å si opp. Den beskrev huseieren som drev en nabo fra gård og grunn med kameraovervåkning og stirring. Den siterte anonyme kilder som beskrev en mann «besatt av kontroll og orden», som reagerte med «iskald aggresjon» på det han oppfattet som «feil» i sine omgivelser.
+
+Artikkelen var som en sonar som pinget i mørket. For 99 prosent av leserne ville det være en interessant, men generell krim-notis. Men for en håndfull mennesker ville den treffe som et sjokk. For Moberg. For Morten i Kripos. For den tidligere naboen, Astrid Nilsen, uansett hvor hun nå befant seg. Og, viktigst av alt, for Harald Holmen.
+
+Jeg trengte ikke å vente lenge på en reaksjon. Telefonen ringte bare et par timer etter at artikkelen ble publisert. Det var Moberg.
+
+«Hva i helvete er det du har gjort, Konrad?» freste han. Det var ikke et spørsmål. Det var en anklage.
+
+«Jeg har gitt en journalist informasjon som er av offentlig interesse,» sa jeg rolig.
+
+«Du har detonert en bombe midt i min etterforskning! Du har gått bak ryggen min og lekket til pressen!»
+
+«Du har ingen etterforskning, Moberg!» svarte jeg, og stemmen min hevet seg. «Du har en avsluttet sak basert på en falsk tilståelse og et plantet bevis. Jeg har gitt deg en sjanse til å se sannheten. Nå har jeg gitt hele Bærum en sjanse.»
+
+Det ble stille. Jeg kunne høre ham puste tungt. Han var sint, men jeg visste at under sinnet, jobbet hjernen hans. Han la sammen to og to. Beskrivelsen i artikkelen. Mine tidligere advarsler. Den psykologiske profilen passet perfekt på én mann, og den passet overhodet ikke på Emil Skare.
+
+«Dette… endrer ting,» sa han til slutt, og stemmen hans var lav og motvillig. «Jeg må… jeg må se på dette på nytt. Diskret.»
+
+Det var ikke en full seier, men det var det beste jeg kunne håpe på. Frøet av tvil jeg hadde plantet, hadde fått næring. Mobergs øyne var i ferd med å gjenåpnes.
+
+Men mens jeg følte en forsiktig optimisme, visste jeg også at jeg hadde satt i gang noe jeg ikke lenger kunne kontrollere. Jeg hadde offentlig eksponert et rovdyr som hadde basert hele sin eksistens på å operere i skyggene. Jeg hadde revet ned veggene i det pertentlige, private universet hans.
+
+Jeg så ut av vinduet, mot den stille gaten. Jeg visste at han hadde lest artikkelen. Jeg visste at han forsto nøyaktig hvem som sto bak. Katten og musen var over. Nå var det bare katten og den andre katten igjen. Og jeg hadde nettopp trampet på halen hans med en jernstøvel. Hans neste trekk ville ikke være en visnet rose. Det ville bli noe mye, mye verre.
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_26.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_26.md
new file mode 100644
index 0000000..24e3865
--- /dev/null
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_26.md
@@ -0,0 +1,63 @@
+## Broren bryter sammen
+
+En avisartikkel er som en stein kastet i et stille vann. Man ser det umiddelbare plasket, men man vet aldri hvilke ringer som vil spre seg, eller hva som vil bli virvlet opp fra bunnen. Budstikkas sak om serietrakassereren var en slik stein. Den skapte ikke en storm av offentlig panikk, slik jeg kanskje hadde fryktet, men den skapte en understrøm. En nervøs summing av samtaler over hagehekker og i kaffekøen på Kiwi. Folk leste artikkelen, så seg rundt, og lurte. *Hvem? Er det en jeg kjenner?*
+
+For de fleste forble det et abstrakt mysterium. Men for én person var det som å få et elektrisk sjokk.
+
+To dager etter at artikkelen ble publisert, ringte telefonen min. Det var et ukjent nummer. Jeg svarte.
+
+«Er dette Juul? Konrad Juul?» Stemmen var ung, anspent, og på grensen til å knekke. Jeg kjente den igjen umiddelbart.
+
+«Markus?» sa jeg. «Markus Halvorsen?»
+
+«Ja. Jeg… jeg må snakke med deg.» Han trakk pusten. «Ikke i telefonen. Kan vi møtes? På det samme stedet som sist.»
+
+En halvtime senere satt jeg på de ruglete knausene på Hvamodden. Høstfargene var blitt dypere, og en kjølig vind feide inn fra fjorden. Markus kom gående mot meg, med hendene gravd dypt ned i lommene på en tynn jakke. Han var blek, og øynene hans var vidåpne, som om han hadde sett et spøkelse.
+
+«Jeg leste artikkelen i Budstikka,» sa han uten innledning, og satte seg ved siden av meg. «Om den mannen. Som overvåker. Som er besatt av orden. Det… det er ham, ikke sant? Det er mannen Thea snakket om.»
+
+Jeg nikket. «Jeg tror det.»
+
+Han så ut over det grå, urolige vannet. «Da politiet arresterte Emil… jeg trodde på det. Jeg ville tro på det. Det var en enkel forklaring. Det ga en slags mening. Men det føltes feil. Thea var ferdig med Emil. Hun var trist over det, men hun var ikke redd for ham.» Han snudde seg mot meg, og blikket hans var fylt av en desperat, brennende skam. «Det er noe jeg ikke fortalte deg. Noe jeg ikke har fortalt noen.»
+
+Jeg ventet. Jeg visste at dette var viktig. Dette var ringvirkningen jeg hadde håpet på.
+
+«Theas hemmelighet,» sa han, og stemmen hans var knapt en hvisking. «Det var ikke bare keramikken. Det var noe mer. Noe som var knyttet til den mannen.»
+
+Han trakk pusten dypt, som for å samle mot. «Thea var ikke bare redd for ham. Hun var… fascinert. På en skremmende måte. Hun var jo en observatør, som jeg fortalte deg. En samler av karakterer. Og han var den ultimate, uforståelige karakteren. Hun begynte å dokumentere ham.»
+
+Pulsen min økte. «Dokumentere? Hvordan da?»
+
+«Hun hadde en skissebok,» sa Markus. «En liten, svart bok hun alltid bar med seg. Den var egentlig for keramikkskissene hennes. Men den siste måneden… den var full av ham. Hun tegnet ham. Igjen og igjen. Skisser av en mann på bussen, en mann utenfor Kiwi, en mann som en skygge i skogen. Hun skrev små notater ved siden av. Observasjoner. Klokkeslett. Hva han hadde på seg. Hva han kjøpte. Ting han sa.»
+
+Han tok hendene opp til ansiktet. «Jeg så i den en gang. Hun ble rasende. Sa jeg aldri måtte røre den. At det var farlig. Jeg trodde hun overdrev. At det var en del av hennes kunstneriske prosess. Å studere det mørke, det rare. Jeg forsto ikke… jeg forsto ikke at hun dokumenterte sin egen morder.»
+
+Ordene hang mellom oss, like kalde og skarpe som vinden fra fjorden. En skissebok. Et bevis. Et vitnesbyrd fra de døde.
+
+«Hvor er den boken, Markus?» spurte jeg, og prøvde å holde stemmen rolig, selv om hjertet mitt hamret. «Har politiet den?»
+
+Markus ristet på hodet. «Nei. De… de vet ikke om den. Jeg sa ingenting. Jeg var redd. For hva far ville si. For alt. Etter at hun døde, var jeg på rommet hennes. Jeg lette etter den. Jeg ville gjemme den, eller ødelegge den. Jeg vet ikke. Men jeg fant den ikke. Den var ikke der.»
+
+En bølge av skuffelse skylte over meg, etterfulgt av en umiddelbar, logisk tanke.
+
+«Selvfølgelig var den ikke der,» sa jeg, mer til meg selv enn til ham. «Hjemme var ikke hennes trygge sted. Hjemme var farens rike. Hun ville ha gjemt den på det eneste stedet som var helt og holdent hennes. Det eneste stedet hun følte seg fri.»
+
+Markus så på meg, og forsto umiddelbart. «Verkstedet,» hvisket han. «Keramikkverkstedet i Sandvika.»
+
+Jeg reiste meg. Adrenalinet pumpet. Dette var det. Dette var gjennombruddet. Ikke bare indisier og magefølelse, men et potensielt, håndfast bevis. En bok, skrevet og tegnet av offeret selv, som dokumenterte hennes frykt og morderens besettelse. Det var et bevis Moberg umulig kunne ignorere.
+
+«Har du nøkkel?» spurte jeg Markus.
+
+Han ristet på hodet. «Nei. Politiet forseglet det etter at de gjorde en rask sjekk. Far har nøkkelen, men han vil aldri gi deg den. Han vil ikke at flere av Theas ‘skitne små hemmeligheter’ skal komme ut.»
+
+Aksel Halvorsen. Alltid en hindring. Alltid beskyttende sin egen fasade.
+
+«Ok,» sa jeg og begynte å gå. «Da må vi finne en annen vei inn.»
+
+«Hva skal du gjøre?» ropte Markus etter meg.
+
+Jeg snudde meg ikke. «Jeg skal hente en jentes dagbok,» sa jeg. «Og jeg skal sørge for at hele verden får lese den.»
+
+Jeg forlot Markus på knausene, en ung mann endelig frigjort fra vekten av en hemmelighet, men nå tynget av en enda verre byrde: vissheten om hva den hemmeligheten hadde kostet søsteren hans.
+
+For meg var det ingen tid til ettertanke. Jakten hadde fått en ny, desperat retning. Det var ikke lenger bare en jakt på en morder. Det var et kappløp for å finne Theas stemme, gjemt et sted mellom leire og støv, før det var for sent.
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_27.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_27.md
new file mode 100644
index 0000000..3745a73
--- /dev/null
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_27.md
@@ -0,0 +1,57 @@
+## Jakten på skisseboken
+
+Et forseglet åsted er en helligdom i politiets verden. Den gule teipen er en usynlig vegg, et symbol på en pågående etterforskning som ingen har rett til å forstyrre. Å krysse den linjen uten tillatelse, er en kardinalsynd. Men Theas keramikkverksted var ikke lenger et åsted i Mobergs øyne. Det var et avsluttet kapittel, et perifert element i en sak han anså som løst. For meg var det derimot selve hjertet i mysteriet. Det var der sannheten lå begravet.
+
+Jeg visste at å be Moberg om offisiell tilgang var nytteløst. Han ville kreve en grunn, håndfaste bevis, og «samtalen med offerets bror» ville bli avfeid som følelsesladeri. Å gå via Aksel Halvorsen var like utenkelig. Han ville heller brenne ned hele bygget enn å la meg rote i datterens hemmeligheter. Jeg hadde bare ett alternativ: å finne en annen vei inn.
+
+Verkstedet lå i en gammel, ombygd industribygning i utkanten av Sandvika, et område med små håndverkerbedrifter, bruktbutikker og et par slitte bilverksteder. Det var et sted for folk som skapte ting med hendene, en verden unna Nesøyas polerte fasader. Jeg kjørte dit på ettermiddagen og parkerte et stykke unna for å rekognosere.
+
+Bygningen var i rød teglstein, tre etasjer høy. Theas verksted lå i første etasje, med to store, gamle fabrikkvinduer som vendte ut mot en stille bakgård. Over inngangsdøren hang fortsatt politiets gule sperrebånd, falmet og slapt etter uker i vær og vind. Det var et sørgelig syn, som et glemt minnesmerke.
+
+Jeg gikk en runde rundt bygget. Bakgården var fylt med tomme paller, rustne tønner og en overfylt container. Det var her jeg fant min mulighet. Ett av de store vinduene til verkstedet hadde en gammel, rusten lufteventil øverst, en liten luke som kanskje var oversett. Den satt for høyt til å nås fra bakken, men det sto en stabel med paller rett under.
+
+Å bryte seg inn var en grense jeg aldri hadde krysset før, selv ikke i de mest desperate sakene. Det stred mot alt jeg sto for. Men så tenkte jeg på Emil Skare, som satt i en celle og fikk livet sitt ødelagt, bit for bit. Jeg tenkte på Theas redde øyne, slik Markus hadde beskrevet dem. Og jeg tenkte på Harald Holmens selvtilfredse smil da han hadde forklart sin filosofi om å «korrigere» mennesker. Loven er til for å beskytte de uskyldige. Når loven selv blir blind, må noen ganger en annen vei velges.
+
+Jeg ventet til mørket falt på. Ikke nattemørket, men skumringen, den tiden da folk haster hjem fra jobb og gatene er i en overgangsfase. Da er man mest usynlig. Med hjertet i halsen klatret jeg opp på pallestabelen i bakgården. Den var ustødig og knirket illevarslende under vekten min.
+
+Lufteventilen var, som jeg hadde håpet, ikke skikkelig låst, bare festet med en enkel, rusten haspe. Jeg klarte å lirke den opp med en liten lommekniv. Åpningen var trang. Jeg måtte puste ut, trekke inn magen og åle meg gjennom som en slange. I et lite, ydmykende øyeblikk satt jeg fast, med hodet inne og resten av kroppen ute. Så ga noe etter, og jeg falt de siste to meterne ned på gulvet inne i verkstedet med et dump.
+
+Jeg ble liggende et øyeblikk i mørket, lyttende. Stillhet. Jeg reiste meg og børstet støv av klærne. Luften i rommet var kald og luktet av tørr leire, terpentin og noe annet – en svak, søtlig duft av parfymen til Thea, som et spøkelse i rommet.
+
+Det svake lyset fra gatelyktene utenfor kastet lange skygger over inventaret. Det var et organisert kaos. Hyller fylt med uferdige kopper, skåler og små skulpturer. Noen var perfekte, andre var skjeve og mislykkede. Det var et rom fylt av prøving og feiling, av kreativitet i prosess. I et hjørne sto dreieskiven hennes, dekket av et stivnet lag med leire. Ved siden av sto en krakk. Det var her hun hadde sittet, i sin egen verden, fri.
+
+Politiet hadde åpenbart vært her. Man kunne se hvor de hadde åpnet skuffer og flyttet på ting. Men de hadde lett etter et drapsvåpen, etter blodspor, etter en kobling til Emil Skare. De hadde ikke lett etter en jentes sjel.
+
+Jeg begynte min egen, metodiske leting. Jeg startet med skrivebordet hennes. Det var dekket av skisser på løse ark, kullstifter og pensler. Jeg gikk gjennom hver eneste tegning. De fleste var av vaser, krukker, abstrakte former. Men ingen svart skissebok.
+
+Jeg jobbet meg gjennom hyllene, løftet på hver uferdige kreasjon. Ingenting. Jeg sjekket skap, verktøykasser, til og med den store sekken med råleire som sto i et hjørne. Timene gikk. Frustrasjonen begynte å gnage. Hadde Markus tatt feil? Hadde hun ødelagt den? Eller, en enda verre tanke, hadde morderen funnet den før meg?
+
+Jeg var i ferd med å gi opp. Jeg sto midt på gulvet og så meg rundt i det stille, støvete rommet, og følte en bølge av nederlag. Jeg hadde brutt loven, risikert alt, for ingenting.
+
+Det var da blikket mitt falt på en rekke med store, ferdige krukker som sto på en hylle høyt oppe på veggen. De var vakkert glaserte i ulike blå- og grønntoner. De så ferdige ut, klare for salg eller utstilling. Men én av dem skilte seg ut. Den var ikke glasert, men bare brent, og den hadde et tungt lokk av leire. Den virket eldre, mer personlig enn de andre.
+
+Jeg fant en krakk å stå på. Krukken var tung. Jeg løftet forsiktig av lokket. Inni var den fylt med gamle filler, som for å beskytte noe skjørt. Jeg stakk hånden nedi, og fingrene mine traff en hard, rektangulær gjenstand.
+
+Jeg løftet den ut.
+
+Den var liten, svart, med et enkelt strikk for å holde den lukket. En skissebok.
+
+Jeg holdt pusten og åpnet den. De første sidene var fylt av det jeg forventet: elegante tegninger av vaser, ideer til nye former, notater om ulike typer glasur. Men så, midt i boken, endret innholdet seg dramatisk.
+
+Der var han.
+
+En rask, nesten febrilsk skisse av en mann på en buss, sett fra siden. Under sto det: *«Mannen fra bussen. Ser aldri på noen. Bare ut av vinduet. Som om han måler verden.»*
+
+Jeg bladde videre. En ny tegning. Mannen som gikk ut av Kiwi med en handlepose. *«Alltid det samme. Brød. Melk. Hyssing. Batterier. Hva bruker man så mye hyssing til?»*
+
+Side etter side. Det var et portrett av en besettelse, tegnet av offeret for en annen. Tegningene ble mørkere, strekene hardere. En skisse av en figur som sto som en skygge mellom trærne. *«Jeg tror han fulgte etter meg på løpeturen i dag. Sto ved tennisboblen. Bare en følelse. Jeg er paranoid.»*
+
+Og så, på den aller siste siden som var skrevet på, en enkelt, kort tekst. Streken var hakkete, som om hun hadde skrevet den i hastverk, med en skjelvende hånd.
+
+Datoen var to dager før hun ble drept.
+
+*«Han vet det. Han vet at jeg ser ham. Kommentaren om hendene mine. Om ‘urenheter’. Det var ikke tilfeldig. Blikket hans i dag på butikken var annerledes. Det var ikke tomt lenger. Det var hardt. Som en dør som ble lukket. Jeg er redd.»*
+
+Jeg lukket boken. Jeg holdt den hardt i hendene. Det var mer enn et bevis. Det var Theas siste vilje. Hennes vitnesbyrd. Et rop om hjelp fra den andre siden av graven.
+
+Jeg hadde funnet den. Jeg hadde funnet stemmen hennes. Og nå skulle jeg sørge for at den ble hørt.
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_28.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_28.md
new file mode 100644
index 0000000..920d0b7
--- /dev/null
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_28.md
@@ -0,0 +1,45 @@
+## Et rop fra innsiden
+
+Skisseboken i hendene mine føltes ikke som papir og papp. Den føltes som en ladet gjenstand, pulserende med Theas frykt og innsikt. Dette var ikke lenger en sak bygget på min intuisjon og en samling av løse tråder. Dette var hennes historie, fortalt med hennes egne ord, hennes egen strek. Dette var dynamitt.
+
+Jeg kom meg ut av verkstedet samme vei som jeg kom inn, med skisseboken trygt gjemt på innsiden av jakken. Hvert knirk i de gamle pallene, hver bil som passerte i det fjerne, føltes som et varsel. Jeg var ikke lenger bare en etterforsker; jeg var en budbringer med en farlig beskjed, og jeg visste at avsenderens morder fortsatt var der ute.
+
+Det første jeg gjorde da jeg kom hjem, var å fotografere hver eneste side i boken med telefonen min. En digital kopi, en forsikring. Hvis noe skulle skje med meg eller den fysiske boken, måtte beviset overleve.
+
+Min neste telefon var ikke til Moberg. Ikke ennå. Han hadde gjort sin posisjon klar. Å komme stormende inn på kontoret hans midt på natten ville bare føre til flere spørsmål om hvordan jeg hadde fått tak i boken, og potensielt kompromittere beviset før det i det hele tatt ble anerkjent. Jeg trengte en alliert på innsiden av systemet. En som var like desperat som meg.
+
+Jeg fant nummeret til Emil Skares forsvarer, en offentlig oppnevnt advokat ved navn Thomas Helland. Jeg ringte ham, selv om klokken nærmet seg midnatt.
+
+«Helland,» svarte en trøtt, men profesjonell stemme.
+
+«Mitt navn er Konrad Juul,» sa jeg. «Jeg er pensjonert fra Kripos. Jeg har jobbet uoffisielt med Halvorsen-saken. Jeg tror jeg har funnet noe som kan renvaske klienten din fullstendig.»
+
+Det ble stille i den andre enden. En stillhet fylt av den kynismen som bare en forsvarer som har hørt alle mulige historier, kan ha. «Og hva skulle det være, herr Juul?»
+
+«En skissebok,» sa jeg. «Tilbakeholdt av offeret. Den inneholder detaljerte observasjoner, tegninger og nedskrevne frykt-ytringer rettet mot en annen, spesifikk mann. En mann hun kalte ‘Mannen fra bussen’. Siste innlegg er datert to dager før hun døde, og hun skriver rett ut: ‘Jeg er redd’.»
+
+Stillheten som fulgte nå, var annerledes. Den var ikke kynisk. Den var fylt av en plutselig, elektrisk interesse.
+
+«Hvor har du dette fra?» spurte Helland, og søvnen var borte fra stemmen hans.
+
+«Det er ikke viktig akkurat nå. Det som er viktig, er at dette beviset endrer alt. Det etablerer en alternativ mistenkt, og det gir et troverdig motiv for hvorfor noen andre enn min klient ville skade Thea Halvorsen. Hun visste for mye. Hun så for mye.»
+
+«Dette er… dette er utrolig, hvis det er sant,» stammet Helland. «Min klient… Emil… han nevnte noe om en ‘Hyssingmann’. Han prøvde å fortelle meg det, men jeg… jeg trodde det var et desperat forsøk på å avlede oppmerksomheten.» Skyldfølelsen i stemmen hans var tydelig.
+
+«Klienten din har snakket sant hele tiden,» sa jeg. «Han har blitt presset inn i en falsk tilståelse av et politi som ville ha en rask løsning. Nå har vi sjansen til å rette opp i det. Jeg trenger din hjelp til å presentere dette på en måte som tvinger Moberg til å handle.»
+
+«Selvfølgelig,» sa Helland umiddelbart. «Møt meg på kontoret mitt i morgen tidlig. Klokken åtte. Ta med deg alt du har. Vi skal legge en plan. Hvis det du sier stemmer, skal jeg kreve umiddelbar løslatelse og full gjenopptakelse av saken.»
+
+Da jeg la på, følte jeg for første gang på lenge at jeg ikke var helt alene. Jeg hadde en alliert. En som hadde den juridiske tyngden til å bruke dynamitten jeg hadde funnet.
+
+Jeg klarte ikke å sove den natten. Jeg satt i stuen min med den lille, svarte boken i fanget. Jeg leste Theas ord igjen og igjen. Jeg så på de raske, nesten desperate skissene av Harald Holmen. Det var som å se drapet utfolde seg i sakte film. Man kunne se hvordan hennes nysgjerrige fascinasjon gradvis ble omgjort til en kald, gnagende frykt. Hun hadde vært så nær ved å forstå hvem han var, hva han representerte. Og han hadde visst det.
+
+Samtalen på bussen ga plutselig en ny, enda mørkere mening. Hans monolog om å «korrigere forstyrrelser». Han hadde ikke snakket generelt. Han hadde snakket spesifikt om Thea. Hun var «støyen», den «uforutsigbare variabelen» som hadde forstyrret hans mønster, ikke bare ved å være den hun var, men ved å se *ham*.
+
+Et rop fra innsiden. Det var det Emil Skares desperate forsøk på å bli hørt hadde vært. Og nå hadde Theas eget rop, fra den andre siden, endelig nådd frem. De to stemmene, den levendes og den dødes, var i ferd med å flette seg sammen til et kor som selv det døve politiapparatet måtte lytte til.
+
+Jeg visste at morgendagen ville bli avgjørende. Møtet med Helland ville sette i gang en kjedereaksjon. Det ville utløse et jordskjelv i Mobergs pent avsluttede sak.
+
+Men jeg visste også noe annet. Når nyheten om denne skisseboken nådde Harald Holmen – og det ville den gjøre, gjennom media, gjennom rykter – ville han forstå at hans perfekte, kontrollerte verden var i ferd med å rase sammen. Og en mann som han, presset opp i et hjørne, var i stand til hva som helst.
+
+Kampen for å renvaske Emil Skare var i ferd med å vinnes. Men min personlige kamp med Harald Holmen hadde akkurat gått inn i sin farligste fase.
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_29.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_29.md
new file mode 100644
index 0000000..9e6946a
--- /dev/null
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_29.md
@@ -0,0 +1,57 @@
+## Observatøren blir observert
+
+Mens Konrad Juul og Thomas Helland la planer i et sterilt opplyst advokatkontor i Sandvika, satt Harald Holmen i sitt eget, stille observatorium og visste at noe var fundamentalt galt. Systemet var ute av balanse. Han kunne føle det som en lavfrekvent vibrasjon i luften, en forstyrrelse i de ellers så harmoniske mønstrene.
+
+Budstikkas artikkel hadde vært det første, klare signalet. Den var en klønete, men tydelig melding fra Juul. Nå var det stille. For stille. Den gamle Volvoen var borte fra DNB-tomten, og Juul selv var usynlig. Denne fraværende aktiviteten var langt mer alarmerende enn den forutsigbare overvåkningen. Det betydde at Juul hadde funnet noe. At han hadde flyttet sin operasjon fra åpenlys observasjon til skjult handling.
+
+Harald var ikke en mann som overlot ting til tilfeldighetene. Han måtte gjenvinne kontrollen, og for å gjøre det, måtte han vite nøyaktig hva motspilleren hans foretok seg. Han måtte snu spillet. Observatøren måtte bli den observerte.
+
+Han brukte to dager på å kartlegge Konrad Juuls liv, på samme måte som han en gang hadde kartlagt Thea Halvorsens. Men der Theas rutiner var preget av ungdommelig spontanitet, var Juuls preget av en pensjonists ensomme vaner. Turen til butikken. Den faste ruten han gikk med hunden til en nabo han passet av og til. Besøkene på biblioteket. Det var enkelt å forutsi hvor han ville være og når.
+
+En kjølig ettermiddag, mens Juul var ute på sin faste tur, satte Harald sin plan i verk. Han parkerte sin egen, anonyme grå bil i en sidegate, og gikk den korte veien til Juuls hus. Han var kledd som en vanlig turgåer, men i den lille ryggsekken hans lå et sett med verktøy som var alt annet enn vanlig. Små, presise instrumenter for å åpne låser, og noe annet, noe mer moderne: en liten, trådløs sender, ikke større enn en mynt. En «bug».
+
+Han jobbet raskt og effektivt ved bakdøren til Juuls hus. Låsen var gammel og latterlig enkel. Et par minutter, så var han inne.
+
+Huset var som han hadde forventet. Ryddig, men bebodd. Det luktet bøker, gammelt treverk og kaffe. Det var en odør av nostalgi og stillstand. I stuen sto en slitt lenestol, perfekt plassert foran en bokhylle som strakte seg fra gulv til tak. Haralds blikk sveipet over rommet, registrerte alt, men han rørte ingenting. Han var ikke her for å stjele eller vandalisere. Han var her for å installere et øre.
+
+Han fant det perfekte stedet i det lille kontoret i andre etasje. Rommet var tydelig sakens episenter. Veggen var dekket av et stort kart over Nesøya, med bilder og røde tråder som et kaotisk, desperat edderkoppnett. Han så sitt eget, kornete ansikt stirre tilbake på seg. Han så bildet av Thea. Bildet av den patetiske gutten, Emil Skare, var revet ned; bare festepinnene sto igjen. Dette var en bekreftelse. Juul hadde fokusert all sin energi på ham.
+
+Under skrivebordet, ute av syne, festet han den lille senderen. Den hadde en batterilevetid på flere uker og var stemmeaktivert. Den ville gi ham tilgang til Juuls samtaler, hans innerste tanker, hans strategi. Han ville ikke lenger bare se Juuls trekk. Han ville høre dem bli planlagt.
+
+Han var ute av huset på under ti minutter, og etterlot seg ingen andre spor enn den lille, tause spionen som nå var en del av Konrad Juuls innerste sirkel.
+
+Tilbake i sitt eget, trygge hjem, rigget han opp mottakeren. En liten, diskret enhet koblet til et par hodetelefoner. Så ventet han.
+
+Lyden kom etter en drøy halvtime. Først skritt. Så lyden av en jakke som ble hengt opp. Og så, stemmen. Juuls stemme, klar og tydelig, som om han sto i samme rom.
+
+*«…ja, Helland, det er meg. Jeg er tilbake. Alt er klart for i morgen. Har du snakket med klienten din?»*
+
+Harald stivnet. Helland. Forsvareren. En pause, så en annen stemme, tynn og metallisk fra telefonen: *«Ja. Han fortalte meg alt. Om Hyssingmannen, kommentaren om hendene hennes. Det stemmer overens med det som står i boken. Han er overlykkelig, Konrad. Full av håp for første gang på uker.»*
+
+Boken. *Skisseboken*.
+
+En bølge av iskald klarhet skylte gjennom Harald. Det var dette Juul hadde funnet. Den jævla, lille boken. Han hadde tenkt på den, men hadde antatt at politiet hadde funnet den og avfeid den som irrelevant. Eller at den var for godt gjemt. En fatal feilberegning. Theas observasjoner, hennes paranoide skriblerier, var nå i hendene på hans fiende.
+
+Han lyttet videre, og hvert ord var som en hammer som slo inn spikre i kisten hans.
+
+*«Møtet er klokken ni i morgen, på Mobergs kontor,»* sa Juul. *«Du presenterer boken som nytt bevis fra din klient. At han nå har fortalt deg hvor den var gjemt. Det er den reneste, mest juridisk holdbare måten å gjøre det på. Jeg vil være der som vitne, for å bekrefte funnet og sette det i kontekst med mine andre observasjoner.»*
+
+*«Moberg kommer til å bli rasende,»* sa Helland.
+
+*«La ham bli det,»* svarte Juul. *«Når han ser hva som står i den boken, har han ikke noe valg. Han må begjære ransaking av Søndre vei 22. Og når han først er inne der…»*
+
+Samtalen fortsatte, men Harald hørte ikke lenger. Han hadde hørt nok. En ransaking. De ville komme hit. Til hans helligdom. De ville rote i hans orden, tråkke på hans rene gulv med sine skitne sko, åpne hans skap, hans skuffer. De ville lete etter bevis.
+
+Og han visste at det fantes bevis å finne. Små, mikroskopiske spor han umulig kunne ha fjernet fullstendig. Et hårstrå. Et fiber. Noe. Og selv om de ikke fant noe, ville selve handlingen, invasjonen, være en total ødeleggelse av alt han hadde bygget opp. Hans anonymitet ville være borte for alltid. Hans perfekte system ville kollapse.
+
+Han tok av seg hodetelefonene. Stillheten i huset føltes plutselig skjør, truet. Han var ikke lenger sjakkspilleren som kontrollerte brettet. Han var en konge i sjakk matt. Politiet ville komme i morgen. Spillet var over.
+
+Men en konge har alltid ett siste trekk. Selv om det er å velte hele sjakkbrettet.
+
+Han reiste seg og gikk metodisk gjennom huset. Han så på de rene flatene, de rette linjene, den perfekte ordenen. Alt dette ville bli ødelagt. Men han kunne ikke la dem vinne. Han kunne ikke la Konrad Juul, den gjenstridige, gamle mannen, få triumfen.
+
+Planen som formet seg i hodet hans, var ikke lenger defensiv. Den var ikke lenger en justering eller en korrigering. Den var en endelig løsning. En total utrenskning.
+
+Han måtte fjerne bevisene. Og han måtte fjerne problemet. Permanent.
+
+Juul hadde sagt at de skulle komme i morgen. Det ga ham én natt. Én natt til å forberede seg. Én natt til å legge en felle. En natt til å sørge for at når politiet endelig kom til Søndre vei 22, ville de finne noe helt annet enn det de forventet. De ville finne en scene. Men det ville ikke være Konrad Juul som var regissør. Det ville være ham. Og i hans siste akt, var det ikke rom for overlevende.
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_30.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_30.md
new file mode 100644
index 0000000..d74ad91
--- /dev/null
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_30.md
@@ -0,0 +1,53 @@
+## Funnet i verkstedet
+
+Triumfen jeg følte etter samtalen med Thomas Helland var kortvarig. Den ble raskt erstattet av den tunge, kalde vekten av ansvar. Jeg holdt Thea Halvorsens siste, desperate rop i hendene mine, og jeg hadde én sjanse – én sjanse i morgen tidlig – til å sørge for at det ble hørt. En feil, en juridisk teknikalitet, ett feiltrinn, og beviset kunne bli avvist. Emil Skare ville forbli i fengsel, og Harald Holmen ville forsvinne dypere inn i skyggene, mer årvåken og farligere enn noensinne.
+
+Jeg klarte ikke å sitte stille i mitt eget hus, som nå føltes mer som en felle enn et hjem. Jeg måtte ut. Jeg trengte å se stedet der boken var blitt til. Jeg trengte å være i Theas rom, for å forstå fullt ut hva jeg skulle presentere for Moberg. Jeg måtte forsikre meg om at jeg ikke hadde oversett noe.
+
+Det var en tåpelig, irrasjonell trang, drevet av adrenalin og søvnmangel, men den var umulig å ignorere. Jeg tok med meg en kraftig lommelykt og kjørte tilbake til Sandvika, tilbake til den gamle industribygningen.
+
+Å bryte seg inn for andre gang føltes annerledes. Den første gangen hadde vært preget av desperat håp. Denne gangen var det en følelse av andektighet. Jeg var ikke lenger en tyv. Jeg var en pilegrim som vendte tilbake til et hellig sted.
+
+Jeg klatret opp på pallene, ålte meg gjennom den trange lufteventilen og landet med et mykt dump på gulvet. Stillheten i verkstedet var den samme, men for meg var den nå fylt av en ny betydning. Hver uferdige krukke, hver skisse på veggen, var et ekko av Theas stemme.
+
+Jeg slo på lommelykten og lot lysstrålen gli langsomt over rommet. Jeg lette ikke etter noe spesifikt. Jeg prøvde bare å se. Å absorbere atmosfæren. Lyset fanget støvpartikler som danset i luften som små stjerner. Det falt på dreieskiven, på hyllene med verktøy, på de ferdige krukkene på den øverste hyllen.
+
+Jeg gikk bort til hyllen der jeg hadde funnet skisseboken. Den tomme plassen der den spesielle, uglaserte krukken hadde stått, var som et gapende sår. Jeg lyste inn i den tomme krukken, som om den kunne inneholde flere hemmeligheter. Ingenting, selvfølgelig. Bare tørre filler.
+
+Men da jeg skulle sette krukken tilbake, la jeg merke til noe. Bak den, helt innerst på hyllen og nesten skjult av en takbjelke, sto det noe annet. En liten, flat eske i papp, av den typen man bruker til å oppbevare fotografier. Den var dekket av et tykt lag med leirestøv, og det var tydelig at den ikke hadde blitt rørt på lenge. Den hadde vært fullstendig skjult av den store krukken.
+
+Hjertet mitt begynte å hamre. Hadde jeg oversett noe?
+
+Jeg strakte meg og fikk tak i esken. Den var lett. Jeg tok den med meg bort til Theas arbeidsbord og åpnet den forsiktig.
+
+Innholdet var ikke fotografier. Det var flere skisser. Ikke i en bok, men på løse ark av tykt tegnepapir, alle pent datert. Dette var ikke de raske, febrilske tegningene fra den lille, svarte boken. Dette var noe annet. Dette var studier. Nøye, detaljerte portretter, tegnet med kullstift. Alle av samme mann. Harald Holmen.
+
+Tegningene var urovekkende i sin intensitet. Thea hadde fanget ham perfekt. Det iskalde, tomme blikket. Den stramme, misfornøyde linjen rundt munnen. Den rigide holdningen. Men hun hadde tegnet mer enn bare ansiktet hans. Hun hadde tegnet detaljer. Måten han holdt en handlepose på, med fingrene knyttet i en anspent, hvit knoke. Mønsteret på jakkeslaget hans. Og, på en av skissene, hånden hans som hvilte på setet ved siden av ham på bussen.
+
+Jeg holdt arket nærmere lommelykten. Det var noe med den hånden. På ringfingeren hadde hun tegnet en ring. En signetring. Hun hadde til og med klart å fange de små detaljene på den: en slags inngravering, et våpenskjold eller et monogram.
+
+Jeg frøs. En ring. Jeg hadde aldri lagt merke til noen ring på Harald Holmen. Verken på overvåkningsbildene eller under det korte, anspente møtet på bussen. Hadde han tatt den av seg? Eller var det bare en kunstnerisk frihet fra Theas side?
+
+Under tegningen av hånden hadde hun skrevet en enkelt setning: *«Ringen. Samme som på det gamle bildet i gangen. Hvorfor?»*
+
+Det gamle bildet i gangen. Hvilken gang? Hennes egen gang hjemme på Vendla? Jeg prøvde å huske. Hallen i Halvorsen-huset var steril og minimalistisk. Jeg kunne ikke huske noen gamle bilder.
+
+Jeg bladde febrilsk gjennom de andre arkene i esken. De fleste var bare variasjoner av de samme portrettene. Men helt nederst, under alt det andre, lå det et gammelt, gulnet fotografi. Et klasse- eller gruppebilde, tatt for mange tiår siden. En gruppe unge menn i dress, stilt opp foran en gammel universitetsbygning. Bildet var av dårlig kvalitet, men ansiktene var gjenkjennelige.
+
+Jeg kjente igjen en av dem umiddelbart, selv om han var tretti år yngre. Et hardt, ambisiøst ansikt som ennå ikke hadde blitt polert av rikdom, men som hadde den samme, ufravikelige viljen i blikket. En ung Aksel Halvorsen.
+
+Og to rekker bak ham, litt ute til siden, sto en annen ung mann. Spinkel, med briller og et alvorlig, nesten strengt uttrykk. Et ansikt som var vanskelig å plassere, helt til jeg så på hånden hans, som hvilte på skulderen til mannen foran ham. På ringfingeren bar han en mørk signetring.
+
+Det var en ung Harald Holmen.
+
+En bølge av svimmelhet traff meg. Aksel Halvorsen og Harald Holmen. De kjente hverandre. De hadde gått på skole sammen, vært en del av samme gruppe, samme miljø, for lenge siden.
+
+Og Theas notat: *«Samme som på det gamle bildet i gangen.»* Hun hadde sett ringen på Haralds finger på bussen. Hun hadde kjent den igjen, fra et gammelt bilde hun hadde sett utallige ganger i sitt eget hjem. Et bilde faren hennes sannsynligvis var stolt av, et minne fra hans formative år. Hun hadde sett «Mannen fra bussen», den skremmende, anonyme figuren, og plutselig hadde hun plassert ham. Hun hadde koblet ham til sin egen far, sin egen fortid.
+
+*«Hvorfor?»* hadde hun skrevet. Hvorfor hadde denne mannen fra farens fortid plutselig dukket opp i hennes liv? Hvorfor observerte han henne? Hvorfor bodde han på Nesøya?
+
+Dette forandret alt. Motivet var ikke lenger bare en gal manns besettelse av orden. Det var personlig. Dypt, historisk og personlig. Det var en forbindelse mellom morderen og offerets far som ingen av dem hadde nevnt. Aksel Halvorsen, som hadde avfeid datterens frykt som paranoia. Hadde han visst hvem hun snakket om? Hadde han løyet? Eller hadde han rett og slett ikke gjenkjent navnet på en gammel klassekamerat han ikke hadde sett på tretti år?
+
+Jeg samlet sammen skissene og fotografiet og la dem forsiktig tilbake i jakkelommen, ved siden av den svarte boken. Dynamitten jeg trodde jeg hadde, var bare en kinaputt i forhold til dette. Dette var atombomben. Dette var ikke bare bevis på at Harald Holmen var besatt av Thea; det var bevis på en skjult, historisk forbindelse som ga hele saken en ny, forferdelig dimensjon.
+
+Jeg skyndte meg ut av verkstedet, med en følelse av at jeg bar på en hemmelighet som var langt farligere enn jeg noensinne hadde forestilt meg. Jakten handlet ikke lenger bare om å fange en morder. Den handlet om å avdekke en gammel, begravd historie. En historie som sannsynligvis startet lenge før Thea Halvorsen i det hele tatt ble født. Og jeg hadde en forferdelig følelse av at den historien var mørkere og mer komplisert enn noen kunne ane.
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_31.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_31.md
new file mode 100644
index 0000000..bf83768
--- /dev/null
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_31.md
@@ -0,0 +1,59 @@
+## Saken gjenåpnes
+
+Morgengryet over Sandvika var grått og ubarmhjertig, men jeg la ikke merke til det. Jeg hadde ikke sovet. Hele natten hadde jeg sittet ved kjøkkenbordet mitt, med Theas skissebok, de løse kulltegningene og det gulnede fotografiet spredt ut foran meg som om det var tarotkort som skulle avsløre en forferdelig fremtid. Hver gang jeg så på det gamle bildet – på den unge, intense Harald Holmen og den unge, arrogante Aksel Halvorsen – følte jeg at jeg stirret inn i opphavet til en tragedie.
+
+Presis klokken åtte møtte jeg Thomas Helland utenfor advokatkontoret hans. Han så ut som han heller ikke hadde sovet, men øynene hans brant av en ny, intens energi.
+
+«Har du den?» var det første han sa.
+
+Jeg nikket og klappet på den bulkete stresskofferten jeg bar på. «Jeg har den. Og mer til.»
+
+Inne på hans kontor, som sto i sterk kontrast til mitt eget rotete hjem med sine rene flater og rader av lovbøker, la jeg alt frem. Først den svarte skisseboken. Han leste Theas siste, redde ord, og et hardt uttrykk la seg over ansiktet hans.
+
+«Dette alene er nok til å kreve full gjenopptakelse,» sa han.
+
+«Det blir bedre,» sa jeg, og la frem kulltegningene. De detaljerte studiene. Og til slutt, som et trumfkort, det gamle fotografiet.
+
+«Herregud,» hvisket Helland da han gjenkjente en ung Aksel Halvorsen. Han så på den andre unge mannen, på ringen, og så tilbake på meg. «De kjente hverandre?»
+
+«De gjorde åpenbart det,» sa jeg. «Og Thea fant ut av det. Det var det som signerte dødsdommen hennes. Hun koblet sin anonyme forfølger til sin egen far. Det gjorde trusselen personlig. Og det gir oss et motiv som er uendelig mye sterkere enn bare en tilfeldig besettelse.»
+
+Helland reiste seg og begynte å gå frem og tilbake. Han var ikke lenger bare en forsvarer; han var en strateg som så hele slagmarken forandre seg foran øynene sine.
+
+«Dette endrer alt,» sa han, og gjentok mine egne tanker fra natten før. «Dette handler ikke lenger bare om å renvaske Emil. Dette handler om å avsløre en konspirasjon, eller i det minste et fortiet fiendskap som har ulmet i flere tiår. Vi går ikke til Moberg. Ikke ennå. Vi går rett til topps. Til politimesteren. Og vi gjør det nå.»
+
+En time senere befant vi oss i et stort møterom på politihuset i Asker. En tydelig irritert lensmann Moberg var blitt tilkalt, sammen med politimester Iversen, en myndig kvinne med et rykte for å være like skarp som hun var rettferdig. Stemningen var isende.
+
+«Jeg håper dette er viktig, Helland,» sa Iversen og så på klokken. «Jeg har blitt fortalt at dere har ‘nye, avgjørende bevis’ i en sak vi anser som oppklart.» Blikket hennes sveipet over til meg, kjølig og granskende.
+
+Uten et ord la Helland skisseboken på det polerte møtebordet. Han åpnet den til siste side.
+
+«Dette er et utdrag fra Thea Halvorsens personlige skissebok, funnet av min klient etter anvisning fra ham selv,» sa han med en formell, juridisk tyngde. «Siste innlegg er skrevet to dager før hun ble drept.»
+
+Politimester Iversen tok på seg et par lesebriller og leste den korte, skjelvende teksten. Jeg så hvordan ansiktet hennes forandret seg. Den profesjonelle irritasjonen ble erstattet av en plutselig, intens konsentrasjon. Moberg lente seg også frem, leste, og jeg så fargen forsvinne fra ansiktet hans.
+
+«Herregud,» mumlet han.
+
+Helland fortsatte, nådeløst. Han la frem kulltegningene, de detaljerte portrettene av mannen Thea fryktet. Og til slutt, fotografiet.
+
+«Og her, politimester, ser dere hvorfor dette ikke bare er en tilfeldig forfølger. Offerets far, Aksel Halvorsen, og den mistenkte forfølgeren, Harald Holmen, har en felles fortid. En fortid Aksel Halvorsen ‘glemte’ å nevne under avhør, selv da han ble spurt om noen kunne ha noe imot familien.»
+
+Det ble helt stille i rommet. Moberg sank ned i stolen sin, som om luften hadde gått ut av ham. Han så på meg, og i blikket hans lå en blanding av vantro, sinne over å ha blitt ført bak lyset, og en gryende, forferdelig erkjennelse av at han hadde tatt feil. Katastrofalt feil.
+
+Politimester Iversen så lenge på fotografiet. Hun så på den unge Holmen, så på den unge Halvorsen. Så tok hun av seg brillene og så rett på Moberg. Stemmen hennes var rolig, men den hadde en klang av stål.
+
+«Lensmann Moberg,» sa hun. «Du vil umiddelbart iverksette prosessen for å løslate Emil Skare. Alle siktelser frafalles. Umiddelbart.»
+
+Hun snudde seg mot meg. «Herr Juul. Til tross for dine… uortodokse metoder, ser det ut til at du har avdekket noe vesentlig. Noe vi fullstendig har oversett.»
+
+Hun reiste seg. «Moberg, du vil søke om en full ransakingsordre for adressen Søndre vei 22. Begrunnelse: Nye bevis i Halvorsen-saken som knytter beboer til offeret. Jeg vil ha den på mitt bord innen en time. Vi iverksetter den så snart den er godkjent.»
+
+Triumfen jeg burde ha følt, ble overskygget av en plutselig, isnende følelse av hastverk.
+
+«Politimester,» sa jeg. «Han vet at vi kommer. Han er ikke dum. Han har visst at jeg har etterforsket ham. Hvert minutt vi venter, er et minutt han har til å ødelegge bevis.»
+
+Iversen så på meg, og jeg tror hun forsto alvoret. «Vi vil sette diskret spaning på huset umiddelbart. Men vi må følge prosedyre. Vi kan ikke gå inn før ordren er signert. Det er rettssikkerhet.»
+
+Hun hadde rett. Systemet måtte følge sine egne regler, selv når det gikk sakte. Men jeg visste, med en sikkerhet som frøs blodet i årene mine, at Harald Holmen ikke fulgte noen andre regler enn sine egne. Og akkurat nå, i sitt plettfrie hus bare noen kilometer unna, var han ikke lenger en passiv observatør. Han var en mann som hadde mistet kontrollen, en mann som visste at spillet var tapt. Og en slik mann var ikke lenger et rovdyr som jaktet.
+
+Han var et såret dyr, trengt opp i et hjørne. Og det finnes ingenting farligere.
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_32.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_32.md
new file mode 100644
index 0000000..fc3014c
--- /dev/null
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_32.md
@@ -0,0 +1,61 @@
+## Stillheten før stormen
+
+Ordet «ransakingsordre» er et av de mektigste i politiets vokabular. Det er en juridisk nøkkel som kan åpne enhver dør. Men i det norske byråkratiet er nøkkelen smidd i et materiale som heter tid. Papirer må fylles ut, begrunnelser må skrives, en dommer må vekkes, overtales og signere. Selv med politimester Iversens fulle tyngde bak kravet, var det en prosess som ikke kunne forseres.
+
+For meg var hver time som gikk en pine. Jeg satt på en hard stol på Mobergs kontor, redusert til en passiv tilskuer etter å ha vært i sentrum av stormen. Thomas Helland hadde dratt for å få Emil Skare løslatt, en prosess som også hadde sitt eget, frustrerende tempo. Moberg, nå med et ansikt av granitt og øyne som brant av en blanding av skam og nyfått besluttsomhet, satt i telefonen og jaget på jurister og dommerfullmektiger.
+
+«Vi har satt spaning på huset,» sa han til meg i en kort pause, som for å berolige både meg og seg selv. «To sivile biler. En i hver ende av Søndre vei. Han kommer seg ingen steder uten at vi ser det.»
+
+«Han trenger ikke å dra noe sted,» svarte jeg. «Alt han trenger, er tid. Tid og en flaske klorin.»
+
+Uroen i meg var ikke bare knyttet til ødeleggelse av bevis. Det var noe annet. Noe dypere. Jeg hadde trengt meg inn i Harald Holmens verden. Jeg hadde eksponert ham, ikke bare for politiet, men for seg selv. Jeg hadde holdt opp et speil som reflekterte hans sanne natur. Hans reaksjon ville ikke bare være logisk – å fjerne spor. Den ville også være emosjonell, på hans egen, forvridde, iskalde måte. Det ville være et raseri rettet mot kilden til forstyrrelsen. Meg.
+
+Jeg tenkte på den visne rosen. Den hvite steinen. Det var ikke handlingene til en mann som planla å flykte. Det var handlingene til en mann som markerte sitt territorium, som etablerte en personlig forbindelse til sin motstander. Vårt spill var ikke over.
+
+«Jeg drar ut dit,» sa jeg og reiste meg.
+
+«Nei,» sa Moberg kontant. «Du blir her. Du er et sivilt vitne nå, Konrad. Det siste jeg trenger er at du blander deg inn og kompromitterer operasjonen.»
+
+«Jeg skal ikke blande meg inn,» sa jeg. «Jeg skal bare se. Fra avstand. Jeg må se.»
+
+Han så på meg lenge. Kanskje han så den samme gjenstridige besettelsen i mine øyne som han nå innså at morderen hadde i sine. Han sukket og ga opp. «Greit. Men du holder deg i bilen din på DNB-tomten, og du gjør absolutt ingenting. Du ringer meg hvis en maur kryper over dørstokken hans. Forstått?»
+
+Jeg nikket og dro.
+
+Da jeg svingte inn på DNB-tomten, var alt tilsynelatende rolig. En anonym, mørk stasjonsvogn sto parkert lenger nede i veien – det ene spaningsteamet. Himmelen var begynt å mørkne, og lysene ble tent i husene langs Søndre vei.
+
+Men ikke i nummer 22. Huset til Harald Holmen lå mørkt og taust. Det så forlatt ut. Men jeg visste at han var der inne. Han satt i mørket og ventet, akkurat som meg. En stillhet før stormen.
+
+Jeg satt i Volvoen min, med kikkerten i fanget, og stirret på det mørke huset. Timene sneglet seg av gårde. Stillheten var total. For total. Det var ingen bevegelse, ingen lys som ble slått på ved et uhell, ingen gardin som ble trukket til side. Det var som å se på et fotografi.
+
+Jeg tenkte på skisseboken, som nå lå trygt forvart i en bevispose på Mobergs pult. Jeg tenkte på Theas siste, redde ord. Hun hadde visst at noe var i ferd med å skje. Hun hadde følt det. Jeg følte det samme nå. En elektrisitet i luften. En følelse av at vi ikke bare ventet på en ransakingsordre. Vi ventet på at et siste, uunngåelig trekk skulle bli spilt.
+
+Telefonen min ringte. Det var Moberg.
+
+«Vi har den,» sa han. Stemmen var anspent. «Dommeren har signert. Vi mobiliserer teamet nå. Vi går inn om tretti minutter.»
+
+En bølge av lettelse skylte over meg, men den varte bare et sekund.
+
+«Har det vært noen bevegelse?» spurte jeg.
+
+«Ingenting,» sa Moberg. «Helt stille. Lysene er fortsatt av.»
+
+«Det er ikke riktig, Moberg,» sa jeg, og uroen i meg ble til en skarp alarm. «Han er forberedt. Han ville ikke bare sitte i mørket og vente på å bli arrestert. Det er ikke hans stil. Det er for passivt.»
+
+«Hva mener du?»
+
+«Jeg vet ikke,» sa jeg ærlig. «Men det er noe som er galt. Forferdelig galt.»
+
+Akkurat da skjedde det. Et lys ble tent i Harald Holmens hus. Ikke i stuen eller på kjøkkenet. Men et enkelt, nakent lys i gangen. Det kastet et sykelig, gult skjær ut gjennom glasset i inngangsdøren.
+
+Og så, sakte, begynte inngangsdøren å gli opp.
+
+Den åpnet seg ikke helt. Bare på gløtt. En ti, femten centimeter. En mørk, innbydende sprekk i den ellers så hermetisk lukkede fasaden. Så ble den stående slik. Åpen. Ventende.
+
+Lyset i gangen slukket. Huset var mørkt igjen. Men døren sto fortsatt på gløtt.
+
+«Moberg,» sa jeg inn i telefonen, og stemmen min var et hest hvisk. «Døren. Han har åpnet døren. Det er en invitasjon.»
+
+Det var en felle. Jeg visste det med hver fiber i kroppen. Det var det siste, arrogante trekket fra en spiller som visste at han hadde tapt, men som nektet å forlate brettet uten å ta en siste brikke med seg.
+
+Og jeg visste, med en kvalmende sikkerhet, hvem den brikken var ment å være.
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_33.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_33.md
new file mode 100644
index 0000000..2da482d
--- /dev/null
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_33.md
@@ -0,0 +1,39 @@
+## Haralds siste trekk
+
+Inne i det mørklagte huset i Søndre vei 22 beveget Harald Holmen seg med en ro som grenset til det seremonielle. Panikk var en følelse han foraktet, en urenhet i tankeprosessen. Nå, da slutten var et uunngåelig faktum, følte han bare en iskald, konsentrert klarhet. Spillet var tapt. Han hadde gjort én fundamental feilberegning: Han hadde undervurdert den døde jentas evne til å snakke. Skisseboken var et postmortem vitnesbyrd han ikke hadde forutsett.
+
+Men et tapt spill betydde ikke et nederlag. Det betydde bare at spillet måtte avsluttes på hans egne premisser. Han var ikke en rotte som skulle fanges i en felle av klønete politifolk. Han var arkitekten. Han var regissøren. Og han skulle selv skrive den siste scenen.
+
+Spanerne utenfor bekymret ham ikke. De var bare statister, publikum. De så et mørkt hus og trodde han gjemte seg. De forsto ikke at mørket var hans lerret. Det var her inne han forberedte sitt mesterverk.
+
+Hans første handling hadde vært å rense. Med den samme metodiske presisjonen som han trimmet hekken sin, hadde han gått gjennom huset for å fjerne de siste, gjenværende sporene. Datamaskinen hans var ikke bare slettet; harddisken var fysisk ødelagt og oppløst i en bøtte med syre på vaskerommet. Eventuelle klesplagg som kunne bære mikroskopiske spor fra Hvamodden, led samme skjebne. Alt ble redusert til en kjemisk, uidentifiserbar grøt.
+
+Men dette handlet ikke lenger primært om å fjerne bevis. Det handlet om å forberede scenen.
+
+Han tok på seg en hvit, ren kjeledress av papir, av den typen man bruker ved saneringsarbeid. Han tok på seg gummihansker og blå plastoversko. Han skulle ikke etterlate et eneste, nytt spor. Alt skulle være sterilt. Kontrollert.
+
+Så begynte han å *forberede* huset. Ikke som et hjem, men som en felle. Han visste at politiet ville komme. De ville komme med sine store støvler og sine klønete prosedyrer. Men han visste også, med en absolutt, intuitiv sikkerhet, at Konrad Juul ikke ville klare å vente. Den gamle mannen var for utålmodig, for personlig involvert. Den åpne døren var agnet, og Juul var fisken som var for stolt og for nysgjerrig til å ikke bite.
+
+I den minimalistiske gangen, rett innenfor døren, plasserte han en liten, nesten usynlig snubletråd, koblet til en enkel, men effektiv mekanisme. Når Juul kom inn og snublet, ville det ikke utløse en bombe eller en alarm. Det ville utløse døren. En tung, lydløs magnetlås ville slå inn og forsegle inngangsdøren med et ugjenkallelig klikk. Gjesten ville være fanget.
+
+Deretter gikk han inn på kjøkkenet. Fra underskapet hentet han frem flere flasker med kjemikalier. Klorin. Salmiakk. Rengjøringsmidler så sterke at de kunne etse bort organisk materiale. Han begynte å helle dem utover gulvet, i et nesten kunstnerisk mønster. Ikke for å vaske, men for å skape en odør. En stank så intens og kjemisk at den ville overmanne enhver annen lukt i huset. Lukten av død skulle erstattes av lukten av desinfeksjon. Det var en symbolsk handling. Han renset ikke bare et åsted; han slettet en eksistens.
+
+Han visste at Konrad ville komme alene. Det var hans natur. Han var en ensom ulv, en mann som stolte mer på egne instinkter enn på systemet han en gang hadde tjent. Denne styrken var også hans største svakhet, hans *hybris*. Og det var den Harald nå skulle utnytte.
+
+I stuen, der alt var i perfekt orden – bøkene i hyllen sortert etter farge og størrelse, fjernkontrollene på bordet i en perfekt rett linje – forberedte han konfrontasjonen. Han satte én enkelt stol midt på gulvet, vendt mot gangen. Som en trone. Eller en elektrisk stol.
+
+Han tenkte på Thea. Selv nå følte han ingen anger, ingen skyld. Hun hadde vært en dissonans, en feil note i en ellers perfekt symfoni. Hennes nysgjerrighet, hennes observasjoner, hennes kunst… alt var former for uorden. Hun hadde sett på ham, ikke med frykt eller beundring, men med en analytisk nysgjerrighet som var en grotesk etterligning av hans egen. Hun hadde prøvd å forstå ham, å katalogisere ham, og i prosessen hadde hun krenket hans innerste vesen. Hun hadde gjort ham til et *objekt*. For det kunne det bare finnes én korrigering.
+
+Nå var det Juul som begikk den samme synden. Han hadde gravd i Haralds fortid, analysert hans vaner, forsøkt å trenge inn i hans sinn. Han hadde forstyrret mønsteret på den mest intime måten. Og han måtte derfor korrigeres.
+
+Harald gikk tilbake til vaskerommet. Fra et låst skap hentet han frem sitt siste verktøy. Det var ikke en pistol eller en kniv. Slike verktøy var klønete, bråkete og etterlot for mye rot. Hans verktøy var stille, presist og medisinsk. En sprøyte, fylt med en klar væske. En kraftig dose av et beroligende middel, nok til å slå ut en mann på Konrads størrelse på sekunder. Døden skulle ikke være voldelig. Den skulle være en stille, administrert hendelse. En avslutning.
+
+Med sprøyten i lommen på kjeledressen, gikk han tilbake til gangen. Han sto et øyeblikk i mørket og så på den lille, åpne sprekken i inngangsdøren. Den var en munn som hvisket en invitasjon ut i natten. En sirenesang for en sta, gammel mann.
+
+Han tente det ene, nakne lyset i taket i gangen, lot det brenne i nøyaktig tretti sekunder – lenge nok til å bli sett, lenge nok til å signalisere at noe var i bevegelse – før han slukket det igjen.
+
+Så trakk han seg tilbake til skyggene i enden av den lange gangen, ved inngangen til stuen. Han ble stående, helt urørlig, som statuen vaktmesteren hadde beskrevet. Han kontrollerte pusten sin til den var nesten lydløs. Han ventet.
+
+Han visste at Konrad ville komme. Han kunne føle det. Han kunne føle den gamle mannens uro, hans utålmodighet, hans overbevisning om at han var smartere enn systemet. Han kom til å forlate den trygge bilen sin. Han kom til å gå over den perfekt klipte plenen. Han kom til å se den åpne døren og tolke det som et tegn på panikk, på en feil fra Haralds side. Han ville tro at han hadde overtaket.
+
+Og i det øyeblikket han trådte over dørstokken, inn i mørket, inn i stanken av klorin, ville han innse, altfor sent, at han ikke hadde vært jegeren. Han hadde vært byttet hele tiden. Og fellen hadde nettopp klappet igjen.
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_34.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_34.md
new file mode 100644
index 0000000..135710f
--- /dev/null
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_34.md
@@ -0,0 +1,61 @@
+## Invitasjonen
+
+Den åpne døren var et skrik i nattens stillhet. Den var feil. Alt ved den var feil. Harald Holmen, mannen som levde og åndet for lukket, kontrollert perfeksjon, ville aldri etterlate en dør på gløtt ved et uhell. Det var like usannsynlig som at solen skulle stå opp i vest.
+
+Jeg satt i Volvoen, med telefonen mot øret og Mobergs anspente pust i den andre enden.
+
+«Hva ser du, Konrad?»
+
+«Han inviterer meg,» sa jeg lavt. «Døren står åpen. Det er en felle. Han vet at dere er på vei. Dette er hans siste, desperate trekk. Han vil ha meg.»
+
+«Ikke gjør noe dumt,» sa Moberg, og stemmen hans var skarp av kommando. «Ikke rør deg. Vi er ti minutter unna. Sitt i bilen. Det er en ordre.»
+
+Jeg la på. En ordre. Ordet føltes hult og meningsløst. Dette var ikke lenger en politisak. Det hadde det ikke vært på lenge. Dette var personlig. Det var en duell mellom to gamle menn, en siste konfrontasjon som hadde bygget seg opp siden den dagen jeg først så den perfekte sirkelen av skjell i sanden.
+
+Jeg så på det mørke huset. Jeg så for meg Theas redde øyne, slik de måtte ha sett ut i skogen bak tennisboblen. Jeg så for meg Emil Skare, alene i en celle, knust av et system som hadde sviktet ham. Og jeg så for meg Harald, som satt der inne i mørket, selvtilfreds og overbevist om at han hadde vunnet, at han hadde orkestrert selv sin egen undergang.
+
+Å sitte her og vente på kavaleriet føltes som et svik. Et svik mot Thea. Et svik mot meg selv. Mobergs ordre var basert på fornuft, på protokoll. Men instinktet mitt, det gamle, slitne rovdyrinstinktet som hadde holdt meg i live i tretti år, skrek til meg. Det skrek at tiden var i ferd med å renne ut. Hvert sekund jeg ventet, var et sekund Harald hadde til å fullføre sin siste, forvridde plan.
+
+Mot all fornuft, mot alle ordre, åpnet jeg bildøren.
+
+Den kjølige natteluften traff meg. Jeg beveget meg lavt og raskt over veien, og inn på den fuktige, perfekt klipte gressplenen. Jeg unngikk den hvite singelen i oppkjørselen, vel vitende om at den ville lage for mye lyd.
+
+Da jeg nådde huset, stilte jeg meg ved siden av inngangsdøren, med ryggen presset mot den kalde veggen. Jeg lyttet. Ingenting. Absolutt stillhet. Men gjennom den åpne sprekken sivet det ut en lukt. En skarp, kjemisk stank av klorin og andre rengjøringsmidler. Så sterk at den fikk øynene til å svi. Han var ikke bare i ferd med å ødelegge bevis. Han var i ferd med å slette selve åstedet.
+
+Jeg visste at å gå inn var galskap. Men å stå utenfor føltes som feighet. Jeg trakk frem den lille Maglite-lommelykten min, holdt den som en kølle i den ene hånden. Jeg trakk pusten dypt, og skjøv forsiktig opp døren.
+
+Den gled lydløst opp. Gangen innenfor var et sort hull. Jeg tok et skritt inn, og kjente den kjemiske stanken fylle lungene mine. Det var som å gå inn i en svømmehall der noen hadde tømt alle kjemikaliene på en gang.
+
+Jeg tok ett skritt til.
+
+*KLIKK.*
+
+Lyden var ikke høy. Det var en tørr, metallisk lyd. Døren bak meg smalt igjen, ikke som om den ble tatt av vinden, men som om den ble trukket igjen av en usynlig, mektig kraft. Jeg snudde meg og dro i håndtaket. Døren rikket seg ikke. Den var låst. Forseglet.
+
+En felle. Jeg sto midt i den.
+
+Jeg hevet lommelykten. Lysstrålen skar gjennom mørket og avslørte en lang, steril gang. Gulvet var fuktig, som om det nettopp var blitt vasket. Det fantes ingen møbler, ingen bilder på veggene. Bare tomhet.
+
+«Holmen!» ropte jeg. Stemmen min hørtes tynn og fremmed ut i det tause huset. «Jeg vet du er her. Spillet er over.»
+
+Stillhet.
+
+Jeg begynte å bevege meg sakte nedover gangen, med lysstrålen sveipende foran meg. Til høyre var det en lukket dør. Til venstre, en åpning inn mot det som måtte være stuen. Jeg valgte åpningen.
+
+Lyset ble slått på. Ikke fra en bryter jeg hadde rørt, men fra en sentral kommando. Det var et kaldt, hvitt lys som fylte rommet og blindet meg et øyeblikk.
+
+Da øynene mine vennet seg til det, så jeg ham.
+
+Harald Holmen sto ved enden av stuen, nær et stort vindu som vendte ut mot den mørke hagen. Han var kledd i en hvit kjeledress, hansker og blå plastoversko. Han så ut som en tekniker fra en ren sone, en mann uten identitet. I den ene hånden holdt han en gulvmopp. Den sterile, kjemiske lukten kom fra en bøtte som sto ved siden av ham.
+
+Han smilte. Det var ikke et ekte smil. Det var en bevegelse med leppene, en etterligning av en menneskelig følelse som han ikke forsto, men visste hvordan han skulle bruke som et våpen.
+
+«Fint at du kunne komme, herr Juul,» sa han. Stemmen hans var rolig, nesten munter. «Jeg setter pris på punktligheten. Det er så få som verdsetter det lenger.»
+
+Jeg hevet lommelykten, som et ynkelig forsvar. «Det er over, Harald. Politiet er på vei. De omringer huset i dette øyeblikk.»
+
+«Selvfølgelig er de det,» sa han og lente seg mot moppen, som om vi bare sto og slo av en prat. «Det er en del av planen. Men de er bare publikum. Forestillingen er kun for deg og meg.»
+
+Han så seg rundt i det plettfrie rommet. «Det er alltid en flekk eller to man overser når man rydder. Uansett hvor grundig man er. Jeg tenkte du kunne hjelpe meg med den siste oppryddingen.»
+
+Blikket hans var fast og uten blinking. Det var blikket til en mann som hadde kuttet alle bånd til den verdenen jeg kjente, til regler, til lover, til konsekvenser. Han opererte nå i sitt eget, private univers, og han hadde nettopp invitert meg inn. Og låst døren bak meg.
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_35.md b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_35.md
new file mode 100644
index 0000000..2c76e84
--- /dev/null
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/chapter_35.md
@@ -0,0 +1,51 @@
+## Fellen klapper igjen
+
+Luften i rommet var tykk av motsetninger. På den ene siden, den aggressive, kjemiske stanken av klorin som fikk slimhinnene til å trekke seg sammen. På den andre, den iskalde, urokkelige roen som strålte ut fra Harald Holmen. Han var ikke en mann på randen av et sammenbrudd. Han var en mann som hadde nådd sin endelige, logiske konklusjon. Han sto der, kledd i hvitt som en yppersteprest i sitt eget, sterile tempel, og jeg var offeret som hadde blitt lurt inn på alteret.
+
+«Hvorfor, Harald?» spurte jeg. Det var et tåpelig spørsmål, et spørsmål for politirapporter og rettssaler. Svaret betydde ingenting nå. Men jeg trengte å kjøpe tid. Jeg trengte å holde ham snakkende til Moberg og hans folk innså at jeg hadde gjort noe ufattelig dumt og bestemte seg for å slå inn døren.
+
+Harald lot til å sette pris på spørsmålet. Han rettet seg opp, forlot moppen og tok et par skritt nærmere. Bevegelsene hans var rolige, nesten elegante.
+
+«Hvorfor?» gjentok han, som om han smakte på ordet. «Fordi du, akkurat som henne, ikke forsto reglene. Dere er støy. Forstyrrelser. Hun med sin uordnede kunst, sin uforutsigbare nysgjerrighet. Og du, med din gjenstridige, rotete jakt på en ‘sannhet’ som ikke tjener noe annet formål enn å skape mer kaos.»
+
+Han stoppet midt på gulvet, mellom meg og den eneste utgangen. «Denne verdenen, herr Juul, er et vakkert, intrikat system av mønstre. De fleste mennesker er bare ubevisste deler av det. De følger sine baner uten å forstå. Men noen få av oss… vi ser det. Vi ser harmonien. Og vi har et ansvar for å bevare den.»
+
+«Ved å drepe en ung jente?» sa jeg, og stemmen min var en anklage av forakt.
+
+«Det var ikke et drap,» korrigerte han mildt. «Det var en korrigering. En redigering. Jeg fjernet en feil i teksten. Hun hadde oppdaget forbindelsen til sin far. Hun hadde sett ringen. Hun var i ferd med å transformere en ren, filosofisk nødvendighet til et skittent, personlig drama. Det kunne jeg ikke tillate.»
+
+Han snakket om et menneskeliv som om det var en skrivefeil i et manuskript. Det var den mest skremmende ondskapen jeg noensinne hadde møtt: en ondskap blottet for følelser, drevet utelukkende av en forvridd, intern logikk.
+
+«Og Aksel Halvorsen?» spurte jeg. «Visste han at det var deg?»
+
+Harald lo, en tørr, humorløs lyd. «Aksel? Nei. Aksel glemmer alt som ikke tjener hans egne ambisjoner. Jeg var en ubetydelig klassekamerat han så ned på for tretti år siden. En stille, fattig gutt som var smartere enn ham. Han har fortrengt min eksistens. Det gjorde det hele så poetisk. At hans egen datter ble korrigert på grunn av hans egen, arrogante ignoranse.»
+
+Han tok et skritt til. Jeg strammet grepet om lommelykten, et patetisk våpen mot en slik kalkulert galskap. Jeg rygget bakover, mot den store glassveggen som vendte ut mot hagen. Det fantes ingen fluktvei der.
+
+«Og nå, du,» sa han, og blikket hans ble hardere. «Du er den siste, gjenværende feilen. Du har rotet i mitt avfall. Du har invadert mitt hjem. Du har blottlagt meg for den gemene hop. Du har tvunget meg til å ødelegge mitt eget, perfekte verk.»
+
+Han gestikulerte mot bøtten med kjemikalier. «Dette huset… det var perfekt. Nå er det bare et åsted. En scene. Og enhver scene trenger en passende avslutning.»
+
+Fra lommen på den hvite kjeledressen sin tok han frem sprøyten. Den klare væsken glitret i det kalde lyset.
+
+«Ingen støy,» sa han, nesten trøstende. «Ingen rot. Bare en stille, administrert avslutning. Når politiet ditt endelig kommer seg inn, vil de finne deg her. Et tragisk selvmord. En pensjonert etterforsker, knust av skyldfølelse etter å ha presset en uskyldig gutt, Emil Skare, til å tilstå. Du tok ditt eget liv i huset til mannen du feilaktig hadde anklaget.» Han smilte igjen. «Det er en pen, ryddig historie. Den forklarer alt. Den gjenoppretter orden.»
+
+Han begynte å gå mot meg, sakte, med sprøyten hevet. I det øyeblikket hørte jeg det. Først fjernt, så nærmere. Sirener. Moberg hadde endelig forstått. De var på vei.
+
+Harald hørte det også. Men han stoppet ikke. Tempoet hans økte. Han visste at han hadde dårlig tid.
+
+Jeg hadde ikke noe valg. Jeg kunne ikke kjempe mot ham. Han var yngre, og drevet av en gal manns styrke. Jeg gjorde det eneste jeg kunne. Jeg snudde meg, hevet lommelykten, og med all den kraften jeg hadde, smadret jeg den inn i den store glassruten bak meg.
+
+Lyden av knusende glass var øredøvende, en eksplosjon i det tause rommet. Glasskår regnet ned over meg, og den iskalde natteluften strømmet inn. Jeg snublet ut i hagen, kuttet meg på armene og i ansiktet, men jeg kjente ingen smerte.
+
+Bak meg hørte jeg et brøl av rent, ufortynnet raseri. Lyden av knust glass var lyden av tapt kontroll. Jeg hadde ødelagt scenen hans. Jeg hadde introdusert kaos i hans siste, perfekte akt.
+
+Jeg løp. Jeg løp over den manikyrerte plenen, mot hekken, mot lyden av sirener som nå var ulende nær. Jeg så meg tilbake et øyeblikk. Harald sto i den knuste åpningen, en hvit, spøkelsesaktig skikkelse rammet inn av mørke. Han holdt ikke lenger sprøyten. Han bare stirret, og i øynene hans var det et uttrykk jeg aldri hadde sett før. Ikke sinne. Ikke hat. Men tomhet. Den absolutte, bunnløse tomheten til et system som hadde krasjet.
+
+Blålys feide over hagen. Stemmer ropte navnet mitt. Politimenn i full utrustning kom stormende over hekken fra naboens hage.
+
+Jeg stoppet opp, andpusten, blødende, og så på at de omringet huset. Spillet var over. Virkelig over.
+
+De fant Harald Holmen stående på nøyaktig samme sted i stuen. Han gjorde ingen motstand. Han sa ingenting. Han bare sto der, en statue i et ødelagt rom, mens de la ham i jern og førte ham ut. Hans verden av mønstre og orden var blitt ugjenkallelig knust, og alt som var igjen, var en stille, tom mann i en skitten, hvit kjeledress.
+
+Jeg sank ned på kne i det kalde, våte gresset. Jeg hadde overlevd. Jeg hadde vunnet. Men det føltes ikke som en seier. Det føltes bare som en slutt. En utmattet, blodig og uendelig trist slutt. Infeksjonen var blitt skåret bort, men såret kom til å etterlate et arr på oss alle. På Nesøya. På Emil Skare. Og på meg.
\ No newline at end of file
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/create-epub.sh b/de_som_forsvinner_i_taaken/create-epub.sh
index baa8bf0..2cc7f3d 100755
--- a/de_som_forsvinner_i_taaken/create-epub.sh
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/create-epub.sh
@@ -5,6 +5,7 @@ PATH=/bin:/usr/bin
 pandoc -o "De som forsvinner i tåken.epub" \
   --metadata-file=epub-metadata.yaml \
   --css=style.css \
+  --toc --toc-depth=2 \
   chapter_00-introduction.md \
   chapter_01.md \
   chapter_02.md \
@@ -25,4 +26,19 @@ pandoc -o "De som forsvinner i tåken.epub" \
   chapter_17.md \
   chapter_18.md \
   chapter_19.md \
-  chapter_20.md
+  chapter_20.md \
+  chapter_21.md \
+  chapter_22.md \
+  chapter_23.md \
+  chapter_24.md \
+  chapter_25.md \
+  chapter_26.md \
+  chapter_27.md \
+  chapter_28.md \
+  chapter_29.md \
+  chapter_30.md \
+  chapter_31.md \
+  chapter_32.md \
+  chapter_33.md \
+  chapter_34.md \
+  chapter_35.md
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/epub-metadata.yaml b/de_som_forsvinner_i_taaken/epub-metadata.yaml
index 4b1b76c..e100592 100644
--- a/de_som_forsvinner_i_taaken/epub-metadata.yaml
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/epub-metadata.yaml
@@ -6,13 +6,13 @@ title:
   text: Juul på Nesøya
 creator:
 - role: author
-  text: Jonas Darke
+  text: Jonas Daarke
 identifier:
 - scheme: DOI
   text: doi:10.234234.234/33
 cover-image: frontpage.png
-publisher:  Søndre Nesøya Bokproduksjon
-rights: © 2025 Jonas Darke, CC BY-NC
+publisher:  Daarke Forlag AS
+rights: © 2025 Jonas Daarke, CC BY-NC
 ibooks:
   version: 1.3.4
 ...
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/frontpage.png b/de_som_forsvinner_i_taaken/frontpage.png
index ab5d7ec..9866888 100644
Binary files a/de_som_forsvinner_i_taaken/frontpage.png and b/de_som_forsvinner_i_taaken/frontpage.png differ
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/frontpage.svg b/de_som_forsvinner_i_taaken/frontpage.svg
index 5382686..685b5a2 100644
--- a/de_som_forsvinner_i_taaken/frontpage.svg
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/frontpage.svg
@@ -29,9 +29,9 @@
      inkscape:document-units="px"
      showgrid="true"
      showguides="false"
-     inkscape:zoom="0.92675784"
-     inkscape:cx="91.717595"
-     inkscape:cy="313.99788"
+     inkscape:zoom="0.46337892"
+     inkscape:cx="-304.28661"
+     inkscape:cy="597.78291"
      inkscape:window-width="2415"
      inkscape:window-height="1140"
      inkscape:window-x="1817"
@@ -88,38 +88,38 @@
        y="0"
        clip-path="url(#clipPath1)" /><text
        xml:space="preserve"
-       style="font-style:normal;font-variant:normal;font-weight:normal;font-stretch:extra-condensed;font-size:46.5275px;font-family:Coolvetica;-inkscape-font-specification:'Coolvetica, Extra-Condensed';font-variant-ligatures:normal;font-variant-caps:normal;font-variant-numeric:normal;font-variant-east-asian:normal;text-align:start;letter-spacing:0px;word-spacing:0px;writing-mode:lr-tb;direction:ltr;text-anchor:start;fill:#fdf0d5;fill-opacity:1;stroke-width:0.891631;stroke-linecap:round;stroke-linejoin:round;paint-order:markers fill stroke"
-       x="9.2337561"
-       y="45.501713"
+       style="font-style:normal;font-variant:normal;font-weight:normal;font-stretch:ultra-condensed;font-size:63.2444px;font-family:Coolvetica;-inkscape-font-specification:'Coolvetica, Ultra-Condensed';font-variant-ligatures:normal;font-variant-caps:normal;font-variant-numeric:normal;font-variant-east-asian:normal;text-align:start;letter-spacing:0px;word-spacing:0px;writing-mode:lr-tb;direction:ltr;text-anchor:start;fill:#fdf0d5;fill-opacity:1;stroke-width:1.33206;stroke-linecap:round;stroke-linejoin:round;paint-order:markers fill stroke"
+       x="9.3325987"
+       y="52.022511"
        id="text2"><tspan
          sodipodi:role="line"
-         style="font-style:normal;font-variant:normal;font-weight:normal;font-stretch:extra-condensed;font-size:46.5275px;font-family:Coolvetica;-inkscape-font-specification:'Coolvetica, Extra-Condensed';font-variant-ligatures:normal;font-variant-caps:normal;font-variant-numeric:normal;font-variant-east-asian:normal;text-align:start;text-anchor:start;fill:#fdf0d5;fill-opacity:1;stroke-width:0.891631"
-         x="9.2337561"
-         y="45.501713"
-         id="tspan3">JONAS DARKE</tspan></text><text
+         style="font-style:normal;font-variant:normal;font-weight:normal;font-stretch:ultra-condensed;font-size:63.2444px;font-family:Coolvetica;-inkscape-font-specification:'Coolvetica, Ultra-Condensed';font-variant-ligatures:normal;font-variant-caps:normal;font-variant-numeric:normal;font-variant-east-asian:normal;text-align:start;text-anchor:start;fill:#fdf0d5;fill-opacity:1;stroke-width:1.33206"
+         x="9.3325987"
+         y="52.022511"
+         id="tspan3">JONAS DAARKE</tspan></text><text
        xml:space="preserve"
        style="font-style:normal;font-variant:normal;font-weight:normal;font-stretch:extra-condensed;font-size:21.0655px;font-family:Coolvetica;-inkscape-font-specification:'Coolvetica, Extra-Condensed';font-variant-ligatures:normal;font-variant-caps:normal;font-variant-numeric:normal;font-variant-east-asian:normal;text-align:start;letter-spacing:0px;word-spacing:0px;writing-mode:lr-tb;direction:ltr;text-anchor:start;fill:#fdf0d5;fill-opacity:1;stroke-width:0.80738;stroke-linecap:round;stroke-linejoin:round;paint-order:markers fill stroke"
        x="14.068625"
-       y="63.193256"
+       y="68.783104"
        id="text4"><tspan
          sodipodi:role="line"
          id="tspan4"
          style="stroke-width:0.80738"
          x="14.068625"
-         y="63.193256">DE SOM FORSVINNER I TÅKEN</tspan></text><text
+         y="68.783104">DE SOM FORSVINNER I TÅKEN</tspan></text><text
        xml:space="preserve"
-       style="font-style:normal;font-variant:normal;font-weight:normal;font-stretch:condensed;font-size:8.45469px;font-family:Coolvetica;-inkscape-font-specification:'Coolvetica, Condensed';font-variant-ligatures:normal;font-variant-caps:normal;font-variant-numeric:normal;font-variant-east-asian:normal;text-align:center;letter-spacing:0px;word-spacing:0px;writing-mode:lr-tb;direction:ltr;text-anchor:middle;fill:#ffffff;fill-opacity:1;stroke-width:0.324044;stroke-linecap:round;stroke-linejoin:round;paint-order:markers fill stroke"
-       x="58.914974"
-       y="203.83788"
+       style="font-style:normal;font-variant:normal;font-weight:normal;font-stretch:condensed;font-size:8.45469px;font-family:Coolvetica;-inkscape-font-specification:'Coolvetica, Condensed';font-variant-ligatures:normal;font-variant-caps:normal;font-variant-numeric:normal;font-variant-east-asian:normal;text-align:center;letter-spacing:0px;word-spacing:0px;writing-mode:lr-tb;direction:ltr;text-anchor:middle;fill:#b1b1b1;fill-opacity:1;stroke-width:0.324044;stroke-linecap:round;stroke-linejoin:round;paint-order:markers fill stroke"
+       x="57.139645"
+       y="204.39665"
        id="text5"
        transform="rotate(-15)"><tspan
          sodipodi:role="line"
          id="tspan5"
-         style="font-style:normal;font-variant:normal;font-weight:normal;font-stretch:condensed;font-size:8.45469px;font-family:Coolvetica;-inkscape-font-specification:'Coolvetica, Condensed';font-variant-ligatures:normal;font-variant-caps:normal;font-variant-numeric:normal;font-variant-east-asian:normal;text-align:center;text-anchor:middle;stroke-width:0.324044;fill:#ffffff;fill-opacity:1"
-         x="58.914974"
-         y="203.83788">Første roman i</tspan><tspan
+         style="font-style:normal;font-variant:normal;font-weight:900;font-stretch:normal;font-size:8.45469px;font-family:'Inter Display';-inkscape-font-specification:'Inter Display, Heavy';font-variant-ligatures:normal;font-variant-caps:normal;font-variant-numeric:normal;font-variant-east-asian:normal;text-align:center;text-anchor:middle;fill:#b1b1b1;fill-opacity:1;stroke-width:0.324044"
+         x="57.139645"
+         y="204.39665">Første krim i</tspan><tspan
          sodipodi:role="line"
-         style="font-style:normal;font-variant:normal;font-weight:normal;font-stretch:condensed;font-size:8.45469px;font-family:Coolvetica;-inkscape-font-specification:'Coolvetica, Condensed';font-variant-ligatures:normal;font-variant-caps:normal;font-variant-numeric:normal;font-variant-east-asian:normal;text-align:center;text-anchor:middle;stroke-width:0.324044;fill:#ffffff;fill-opacity:1"
-         x="58.914974"
-         y="214.40623"
-         id="tspan6">Juul På Nesøya-serien</tspan></text></g></svg>
+         style="font-style:normal;font-variant:normal;font-weight:900;font-stretch:normal;font-size:8.45469px;font-family:'Inter Display';-inkscape-font-specification:'Inter Display, Heavy';font-variant-ligatures:normal;font-variant-caps:normal;font-variant-numeric:normal;font-variant-east-asian:normal;text-align:center;text-anchor:middle;fill:#b1b1b1;fill-opacity:1;stroke-width:0.324044"
+         x="57.139645"
+         y="215.24948"
+         id="tspan6">Nesøya-serien</tspan></text></g></svg>
diff --git a/de_som_forsvinner_i_taaken/style.css b/de_som_forsvinner_i_taaken/style.css
index fc94ef2..6483b32 100644
--- a/de_som_forsvinner_i_taaken/style.css
+++ b/de_som_forsvinner_i_taaken/style.css
@@ -2,7 +2,7 @@ body { font-family: Georgia,"Times New Roman",Times; margin: 5%; text-align: jus
 code { font-family: monospace; }
 section h1 { text-align: left; font-size: 4.5em; font-weight: bold; margin-bottom: 0; padding-bottom: 0; font-style: italic; }
 h1 + p { margin-top: 0; padding-top: 0; }
-h2 { text-align: left; font-size: 1.5em; }
+h2 { text-align: left; font-size: 1.5em; page-break-after: always; }
 h3 { text-align: left; font-size: 1em; font-weight: bold; }
 h4 { text-align: left; }
 h5 { text-align: left; }
@@ -16,5 +16,5 @@ ol.toc li { list-style-type: none; margin: 0; padding: 0; }
 hr { border: none; text-align: center; }
 hr:after { content: '* * *'; }
 #toc > ol > li > a { display: none; }
-#the-night-alphabet blockquote { margin-top: 50%; font-style: italic; }
-#the-night-alphabet h1 { text-align: center; font-size: 4em; page-break-after: always; }
\ No newline at end of file
+blockquote { margin-top: 50%; font-style: italic; }
+h1 { text-align: center; font-size: 4em; page-break-after: always; }
\ No newline at end of file